av Stian Eisenträger | mars 21, 2009  

Sirkus Fritzl har forlatt byen

En time etter dommen falt begynte Fritzl-sirkuset å pakkes sammen.

En time etter dommen falt begynte Fritzl-sirkuset å pakkes sammen.

VG Netts journalist Stian Eisenträger var i St. Pölten i Østerrike og dekket Fritzl-rettssaken. Her forteller han om hvordan det var å rapportere fra det som er blitt karakterisert som århundrets rettssak.

Josef Fritzl hadde ikke før fått sin dom, før sirkuset begynte å pakke sammen: Gjerdene rundt domstolens inngang ble demontert og løftet opp på en lastebil, strukkede TV-kabler ble rullet sammen igjen, mens de første satellittbilene trillet ut fra presseområdet.

Før verdenspressen invaderte den lille delstatshovedstaden St. Pölten, fantes det en fin plen foran den ærverdige rettbygningen. Nå står et gjennomtråkket gjørmehull tilbake. Sirkus-assosiasjonene er mange.

Over 200 journalister var på det meste presset sammen i teltet.

Over 200 journalister var på det meste presset sammen i teltet.

For oss journalister har det vært en utfordring å dekke Fritzl-rettssaken. Først og fremst på grunn av at store deler av rettssaken ble holdt for lukkede dører. At ikke videoavhørene med datteren Elisabeth var unntatt offentlighet på grunn av offervernet har jeg all mulig respekt for. Men hva var det Elisabeths bror kunne fortelle retten som offentligheten ikke burde høre? Og hvorfor ikke tillate journalister å høre på de sakkyndiges mening om babyen som døde?

Dessuten var det bare 95 pressefolk som fikk tilgang til rettssalen den lille tiden retten var åpen. Sammen med et hundretalls andre journalister ble undertegnede derfor henvist til et eget telt hundre meter bortenfor rettsbygningen.

Presseteltet (egentlig et festtelt) ble min base de fire dagene rettssaken varte. Her tilbrakte jeg mellom 10 og 12 timer om dagen, når jeg da ikke sto utenfor inngangen til retten og twitret. Inventaret besto av en del bord og benker av samme type man finner på en hvilken som helst tysk ølfest, et tjuetall plaststoler og et podium som ble brukt under de daglige pressekonferansene klokken 16 med domstolens talsmann og fengselssjefen. For at vi skulle kunne følge med på det som skjedde inne i rettssalen, var det satt opp én 32-tommers flatskjerm, mens det trådløse nettverket kunne forsvinne like fort som det kom når 200 pressefolk samtidig skulle sende hjem bilder og video. Når nettet var maksimalt belastet, fungerte imidlertid mikroblogging via Twitter fortsatt flott. Aller siste nytt kom opp under byline-boksen min i artiklene lynkjapt, og rundt 100 spesielt interesserte la meg til på sine profiler. Dette faktumet, samt hyggelige tilbakemeldinger fra leserne, varmet godt.

Her er jeg fotografert inne i presseteltet sammen med min kollega Erika fra Aftonbladet.se som hjalp meg med å lage TV-innslag fra Østerrike.

Her er jeg fotografert inne i presseteltet sammen med min kollega Erika fra Aftonbladet.se som hjalp meg med å lage TV-innslag fra Østerrike.

For til å varme opp det 150 kvadratmeter store teltet hadde myndighetene nemlig kun bestilt én stakkarslig liten ovn. Flere ganger hadde jeg problemer med å treffe riktige taster på tastaturet fordi fingrene var iskalde, og nå som det hele er over kjenner jeg på en begynnende forkjølelse. De kummerlige arbeidsforholdene ble toppet med like kummerlige sanitærforhold. På den annen side er jo dette bare småtterier sammenliknet med hva slags forhold Elisabeth Fritzl måtte leve under nede i farens fangekjeller.

Den anerkjente rettspsykiateren Reinhard Haller kaller Fritzl-saken for århundrets kriminaltilfelle. Omfanget, tidsperspektivet og groteskheten i forbrytelsene – som kun er utført av én person – har tiltrukket interessen og fascinasjonen til mennesker verden over. Det misliker østerrikske myndigheter på flere nivåer, som helst ikke vil at Østerrike skal få riper i imaget sitt.

Dette har gitt flere merkverdige utslag. St. Pölten, som var “vertsby” for Fritzl-rettssaken, benyttet anledningen til å dele ut informasjonsmapper hvor det ble reklamert om at byen er landets eldste, den beste byen å gifte seg i, er vertskap for en rockefestival og diverse sportsarrangementer. På toppen av alt inviterte byens borgermester til “get together” med servering i rådhuset for utenlandske journalister den ene dagen og byrundtur den neste. Usmakelig og malplassert? Ja, begge deler.

Krimreporter Erik Wiman fra Aftonbladet.se og jeg samarbeidet også under Fritzl-saken.

Krimreporter Erik Wiman fra Aftonbladet.se og jeg samarbeidet også under Fritzl-saken.

“Østerrike har denne uken misbrukt sjansen til å vise at landet har et oppegående justisvesen, et solid sosialsystem – og er villig til å lære av feil” skrev min kollega Hans Chr. Hansson tidligere denne uken i en kommentar. Jeg er så enig med ham.

Rettssaken mot Josef Fritzl har i stor grad vært preget av iscenesettelse fra myndighetenes side, samt en hang til å kontrollere informasjon. I tillegg var dette en sak man tydeligvis ville få raskt overstått. Dette gir grunn til å begynne å lure om der er noe å skjule. Slik saken er blitt håndtert står flere betimelige spørsmål fortsatt ubesvart. Blant annet: Hvor mye visste Josef Fritzls kone, og hvorfor fikk ikke myndighetene den minste mistanke om at noe var riv ruskende galt under sine kontrollbesøk og da den ene ungen etter den andre dukket opp på dørstokken til “bestefar”?

For meg personlig er det fortsatt uforståelig hvordan Josef Fritzl kunne gjøre det han gjorde. Hadde alle med en vanskelig oppvekst og et tøft forhold til sine foreldre blitt incest-forbrytere og sperret sitt eget avkom inne i et hemmelig fangehull i et kvart århundre, ville vi vel hatt mange flere slike tilfeller. Det er imidlertid viktig, mener jeg, å huske at Josef Fritzl er et menneske – at man ikke fraskriver han som et monster eller udyr, og tar det til seg at et menneske kan være i stand til å utføre ondskap med en groteskhet som overgår ens villeste fantasier. Det betyr nemlig at det samme kan skje hvor som helst hvor det er mennesker, også hos oss.

Aftonbladet.se sin TV-fotograf Erika Sjöling hjalp meg å lage denne standup-en utenfor Ybbsstrasse 40.

Aftonbladet.se sin TV-fotograf Erika Sjöling hjalp meg å lage denne standup-en utenfor Ybbsstrasse 40.

Forrige søndag, bare litt under ett år siden jeg kom dit første gang, sto jeg utenfor det massive murhuset i Ybbsstrasse 40 i Amstetten. Den grå, festningsliknende betongbygningen fra 70-tallet er i løpet av det siste året blitt selve kjennetegnet for den menneskelige ondskapen som har utspilt seg i den ellers så koselige småbyen Amstetten.

Det eneste som gjorde at gatescenen ikke var identisk med forrige gang jeg sto utenfor der, var et titalls mobile TV-sendere. Denne gangen var jeg der alene med min svenske kollega Erika fra Aftonbladet, som skulle filme meg snakke til kamera utenfor “skrekkens hus”. Det var fortsatt mørkt i vinduene i Fritzl-huset. Naboene skjulte seg bak skoddene foran sine egne vinduer.

Oppgjøret med Josef Fritzl selv ble tatt i retten denne uken, men har Østerrike tatt et oppgjør med seg selv? Vi overvar en sirkusforestilling, men det dessverre var også alt vi så.

Reuters TV-fotograf greide også å få med meg på live-sendingen.

Reuters TV-fotograf greide også å få med meg på live-sendingen.

Til slutt: Takk til alle som har fulgt oppdraget mitt på Twitter, og til alle som har tatt seg tid til å gi meg innspill og tilbakemeldinger på arbeidet jeg har gjort. Mine kolleger i VGs svenske samarbeidsavis Aftonbladet, samt VGs Berlin-korrespondent, ga meg uvurderlig hjelp underveis. Fabelaktige var også kollegene på desken som tok imot mine bilder, artikler og sitater på telefon, MSN, Twitter og e-post, og fikk det ut til leserne våre. For the records: Kjetil i TV 2 skylder meg en tjeneste etter at han fikk låne mobilladeren min, mens Øistein i Dagbladet.no: Jeg skylder deg en kaffe.

Stian Eisenträger
Journalist i VG Nett
stiane@vg.no

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gode reportasjer! Men er ikke her et “ikke” for mye? :

…”At ikke videoavhørene med datteren Elisabeth var unntatt offentlighet ..”

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00