VG Meta

Denne artkkelen ble publisert denne uken i Norsk Redaktørforenings Årbok 2009. Hele boken er tilgjengelig på foreningens nettside www.nored.no

Denne våren endres medieverden dramatisk. Det er vemodig, men behøver ikke bety et stort tap verken for menneskeheten eller journalistikken. 

I min hjemby Grimstad ble det bygd seilskuter. Stolte, vakre skuter reist på lokal eik og høy kompetanse. År for år ble skutene som satte seil i Vikkilen større, bedre og kvaliteten var verdenskjent. Men så var det brått slutt og i ettertid er det lett å se hvorfor: Noen andre laget noe som var mer effektivt. 

Seilskuteredere og verft  i Grimstad, Liverpool og Marstal definerte sin forretning og kompetanse til å være eik og seil. De avskrev de nye båtene i jern og motor som klumpete og bråkete, og de nye rederne som uforsvarlige eventyrere uten sjømannskap. Kritikerne hadde selvsagt rett, men klarte ikke å se det sentrale: Den nye teknologien gjorde en bedre jobb billigere.

Nå er vi der i mediebransjen. Vi diskuterer papirjournalistikkens fortrefflighet versus nett, og ser ikke at rundt oss bygges det digitale supertankere som gjør en bedre jobb mer effektivt.  Vi er opprørte over at nettavisene, bloggerne og de digitale sosiale nettverkene ikke oppfører seg på samme måte som papiravisene. Men dette handler ikke om at vi har fått en ny publiseringsplattform. Det handler heller ikke om papir versus nett. Det handler om enveiskommunikasjon versus elektronisk flerveiskommunikasjon. Fremtidens digitale supertankere er bygd på evnen til å snakke med, ikke til!

Tradisjonelle medier er enetale: vi skriver – dere leser.  Det er en absolutt redigert virkelighet hvor hver setning er vurdert, kvalitetssikret og presentert etter tradisjonsbundne regler.  Sidetall setter begrensingen i trykte medier, tid i kringkasting, og hele det redaksjonelle begrepsapparatet er knyttet til denne virkeligheten: Deadline, oppslagsbilde, ti-spalter, siste side, programleder, omtak, undertittel…

Dette tankesett og håndverk er utviklet gjennom århundrer. Den moderne avis er 400 år gammel og ble skapt i god tid før Galileo Galilei i 1613 utfordret det rådende verdensbildet om at jorden var universets sentrum. Satt litt på spissen har det ikke skjedd stort mer produktutvikling siden den gangen enn at tegneseriene fikk plass i avisene fra 1894 og at det ble fargefotografi på alle sider 100 år senere. 

Produktutvikling i journalistikken er i stor grad initiert av tekniske muligheter.Telegrafen ga redaksjonene tilgang på oppdatert informasjon (fra de byene som hadde linjer), og tvang samtidig journalistene til å skrive i en form hvor det viktigste poenget kom først (det var ikke sikkert hele telegrammet kom fram). TV var i begynnelsen radio med levende bilder, men utviklet seg raskt på egne premissermed bildereportasjer, direktesendinger og tilstedeværelse. 

Felles for all medievirksomhet de siste 400 årene er at den er bygd på enveiskommunikasjon (vi forteller, dere lytter) og at oppstart av ny medievirksomhet har krevd betydelige økonomiske investeringer i utstyr, mennesker og infrastruktur. Digital kommunikasjon snur opp ned på dette. Det koster i dag mindre enn en sykkel å starte publisistisk virksomhet. Nye medier er samtale – ikke enetale. 

Den digitale supertanker er bygget av… 

Igjen er teknikken utgangspunktet for de endringene som skjer: Plattformene for å produsere, distribuere og konsumere medieinnhold har smeltet sammen til én. Ogfor første gang snakker vi med hverandre på samme plattform som vi konsumerer medieinnhold.  

Det betyr en absolutt demokratisering av muligheten til å publisere i det offentlige rom. Det betyr også at pressen ikke lenger kan knytte sin identitet og fag til kun å være avsender.  

Men selv om utgangspunktet er teknisk, er den største endringskraften som virker på journalistikken drevet fram av det sosiale aspektet ved nettet: Den endrer måten innhold skapes på, den endrer journalistrollen, den endrer distribusjonsformene, den endrer måten innhold konsumeres på og den endrer de økonomiske rammebe- tingelsene journalistikken lever under. 

I det følgende skal jeg gå gjennom de ulike delene som nye medier er bygd av. Det er deler som hver for seg er kraftfulle, men som sammen blir til den mest effektive plattform for å utføre det journalistiske oppdrag vi har sett til nå: Den digitale supertankeren. 

De er der vi ikke er

Troverdigheten til en nyhetsorganisasjon handler blant annet om evnen til å være tidlig, aller helst først, med relevant informasjon. Tiden da en papiravis kunne være den første til å frambringe detaljert informasjon og bilder fra en hendelsesnyhet er definitivt forbi. 

 Da US Airways flight 1549 nødlandet i Hudson River den 15. januar i år var verken CNN, Fox News, New York Times eller for den saks skyld VG Nett på stedet. Det var derimot Janis Krums fra Sarasota i Florida. Han var passasjer på fergensom først ankom havaristen, og med sitt mobilkamera tok han det historiske første bildet som viser passasjerer som står til knes i vann ute på vingen. 

Minutter senere sendte han bildet til sin mikroblogg på Twitter med teksten: ”There’s a plane in the Hudson, I’m on the ferry going to pick up the people. Crazy.” Bildet ble straks plukket opp av andre mikrobloggere, sendt rundt til atter andre blogger og nyhetsnettsteder og koblet med mer informasjon fra flere øyenvitner. 

 Men Krums var ikke først med å rapportere nyheten. Allerede fire minutter etter nødlandingen sendte Jim Hanrahan ut melding på sin Twitter-konto: “I just watched a plane crash into the hudson riv [sic] in manhattan”. Det skulle ta 15 minutter før nyhetsmediene plukket opp historien. Da var det allerede dusinvis av meldinger, bilder og videoer ute på ulike sosiale nettsteder. Også passasjerer i flyet bidro med informasjon via tekstmeldinger og telefoner. Som i en slags snøballeffekt ble ny informasjon, hundrevis av bilder og videoer lagt til, etterprøvd og systematisert minutt for minutt.

 Fordi bloggerne lenker til hverandre er informasjonen etterprøvbar. Rykter og feilinformasjon blir avslørt, det vesentlige flyter opp til overflaten, det uvesentlige synker. I en slags nyhetsdugnad jobber etablerte nyhetsorganisasjoner og den offentlige ”detektiv” sammen med samme mål for øyet: Å raskt kartlegge hva som har skjedd. 

 Minutter etter at Janis Krums hadde sendt ut sitt bilde på minibloggen ble hanintervjuet på direktesending av MSNBC. Deretter fulgte en endeløs rekke intervjuer på TV, radio, aviser og nettsteder. I det ene øyeblikket var han sin egen publisist, i det neste primærkilde for medier over hele verden.  Her oppsummererKrums noen dager senere på sin egen blogg : ”I thinkit is incredible that anyone at any point can have such an impact by simply posting a picture online. Anyone with a camera phone can report breaking news. I don’tthink that twittering, flickering, etc., will replace traditional news coverage. But, it can be a great aid for the traditional media channels”

Leserne korrigerer, legger til og diskuterer 

Det er ikke slik at alle som tidligere var lesere nå publiserer artikler, video og bilder. En slags tommelfingerregel kan være at en prosent er aktive med å produserea eget innhold, ni prosent er villige til å interagere, korrigere eller komme med innspill og 90 prosent er lesere. 

 Det største potensial for å heve kvaliteten på journalistikken ligger i å skape en relasjon til de ni prosentene. En nettjournalist som er tilgjengelig via e-post, kommentarfelt eller andre mekanismer får en jevn strøm av innspill og korrigeringer. Fordi tilbakemeldingsfunksjonen er en integrert del av artikkelen, er det enkelt å nå journalisten og redaksjonen. De journalistene som makter å bruke denne informasjonen og svare lesere som sender innspill, bygger samtidig en personlig relasjon til verdifulle lesere. En leser som opplever å bli tatt på alvor henvender seg naturlig til nettopp denne journalisten neste gang hun har et nyhetstips.  

 Alle moderne medier åpner opp for lyttere, lesere og seere på debattsider, debattprogram etc. Plassmangelen gjør likevel at kun noen få slipper til, og da ofte på bakgrunn av at de har posisjon i kraft av jobb eller verv. Mange nettaviser har valgt å lage forum hvor ”alle” kan delta. 

Disse debattene er i funksjon og form grunnleggende forskjellige fra en kronikk i for eksempel Morgenbladet. Nettdebattene har samtalens form. Den pågår gjerne i realtid, ofte med flere samtidige deltakere, og kan gå over timer. Det er ikke nødvendigvis fullt gjennomtenkte resonnementsrekker, samtale er sjeldent det.  Som i all samtale fungerer den kun hvis den kan løpe fritt. Hvis du først må melde og få godkjent hva du skal si til en ordstyrer, finner du heller et annet sted å snakke. En forsvinnende liten del av det innholdet som skapes er klassisk debatt i den forstand at det er ulike synspunkter som brynes mot hverandre. I langt større grad er det erfaringsutveksling og kommentarer til noe andre har skrevet.

Gode kommentarer til en redaksjonell artikkel hever kvaliteten for leserne fordi det blir presentert flere ulike perspektiver. Leserne har gjerne konkrete erfaringersom blir verdifulle bidrag journalisten ikke har forutsetning for å formidle. De beste debattene og bidragene på nettet er der journalisten eller bloggeren deltar aktivt selv. I VG Nett har vi vært flinke til å lage arenaer hvor leserne kan utfolde seg, men dårlige til selv å være tilstede på disse arenaene. I alt for stor grad bedriver vi fortsatt enetale – også på nettet. 

Det skrives ting i avisenes nettforum som ikke kunne vært presentert på redaksjonell plass. Det kommer til overflaten holdninger og utsagn de fleste av oss ikke liker. Ytringsfrihet er og har alltid vært vanskelig å håndtere. 

Vi fjerner innhold, vi stenger enkelt brukere ute og vi samarbeider med politiet der det etterforskes lovovertredelser. Kommentarer og innhold som presenteres sammen med redaksjonelt innhold blir på VG Nett forhåndsredigert, mens leserforu- mene postmodereres.

Å kreve forhåndsredigering eller stenging av alt leserinnhold under nettmedienes paraply vil imidlertid være å stenge oss selv ute fra den offentlige samtale. Da svekker vi vår mulighet for å utøve en av våre viktige oppgaver – formulert i starten av Vær Varsom-plakaten: ”Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.” Det er forstemmende å se at en yrkesgruppe som heiser ytringsfrihets-fanen høyt hver gang den blir kritisert, gjemmer seg bak den samme fanen straks flere får likeverdig mulighet til å ytre seg. 

Alt kommer for en dag 

Barack Obama ble løftet fram som president fordi han klarte å kombinere et enormt politisk talent med en kampanje som effektivt engasjerte millioner av mennesker via elektroniske medier.  Han snakket med, ikke til velgerne og gjorde dem til aktive deltakere i kampanjen.  

Ironisk nok er det de samme mekanismene som kan felle han. Neste gang en amerikansk president blir presset til å gå av skjer det neppe etter avsløringer fra to enslig hardt arbeidende journalister godt nedgravd i arkiver og kilder. Mer trolig skjer det etter en kollektiv innsats hvor tusenvis av amatører i samarbeid med profesjonelle journalister, bloggere og kildene selv, setter sammen biter av informasjon til et større bilde. 

Ingen skandale av Watergates dimensjoner er så langt avslørt ved hjelp av denne type mekanismer, men stadig kommer det eksempler på at den fungerer. Da gravejournalistikkens flaggskip CBS 60 Minutes tilsynelatende dokumenterte at George W. Bush som ung soldat jukset seg bort fra deltakelse i Vietnamkrigens startet en dugnad blant bloggere og på nettforum for å ettergå dokumentasjonen. I løpet av timer ble det avslørt at et dokument som angivelig skulle være fra 1974 umulig kunne være ekte. Fonten det var skrevet på var ikke i omløp den gangen, men er standard innstilling på PC-programmet Microsoft Word. Etter to ukers massivt press måtte CBS innrømme brøleren.

Det blir stadig vanskeligere å holde på informasjon som bør fram – alt flyter opp og kommer for en dag. Gravejournalistikk vil i framtiden drives sammen med lesere og bloggere. Likevel er det klart: En oppfølgingsfilm til ”Alle Presidentens Menn” må bli en traurig affære med 4000 personer i hovedrollene.

Er deadline en dødslinje? 

Da jeg begynte i VG Nett i 2000 avskaffet jeg ordet ”deadline”.  Nå tenker vi i stedet prosess og ”fødsel”. Vi starter en artikkel og bygger ut etter hvert som vi får bekreftet opplysninger og nytt materiale kommer til. Setningen ”VG Nett kommer tilbake med mer” bærer både bud om at saken er under utvikling, og at vi er tilbake med mer straks noe nyhetsverdig har skjedd. 

Denne arbeidsmetodikken får også konsekvenser for den journalistiske form. Der papirjournalistikken i sin natur er fasitorientert (slik så verden ut da vi gikk i trykken klokken 22 i går), er nettet langt mer prosessorientert (det kommer motstridende meldinger men…). Nettjournalistikken har ingen deadline, men saker dørlangsomt hen når det ikke lenger finnes en journalistisk beveggrunn for å oppdatere. 

Tid spiller også en avgjørende rolle i hvordan og når moderne mennesker konsumerer media. Avis trykkes på bestemte tidspunkt, TV og radio er lineær publisering. Forretningsmodellen og distribusjonsformen (kringkasting) er knyttet til at flest mulig ser eller hører et program samtidig. Den tar ikke hensyn til ungenes leggetid, telefon fra svigerfar eller at du tilfeldigvis sitter på en buss når ditt favorittprogram sendes. 

Nettets styrke er asynkron publisering. Leseren velger selv når, hvor og hvordan hun vil konsumere innholdet. Innholdet tilpasses et utall ulike plattformer, fra små mobiltelefoner til store flatskjermer, og er tilgjengelig og søkbar for all framtid. Kombinert med at redaksjonene publiserer fortløpende, gir dette en medial kraftpakke som utkonkurrerer deadline-mediene på det å levere relevant nyhetsinnhold til riktig tid. 

Bredde, dybde og kontekst

Den største feiloppfatningen om innhold på nettet er at det er overfladisk og kort. Men vil du være oppdatert om Midtøsten-konflikten, Obama, ereksjonssvikt, Hamsun- eller Darwin-jubileet, vårens mote eller finanskrisen, er det i dag ingen vei utenom nettet. Nettet har verken begrensning på sidetall eller tid. Som journalist behøver du ikke være redd for å kjede leseren med for lange innsag eller artikler. Mens fjernsynet mister seere hvis nyhetsinnslaget er for langt, skjer det på nettet ikke annet enn at leseren avslutter innslaget og går videre til neste sak. Den interesserte leseren blir til slutten av innslaget, eller klikker seg videre til mer informasjon via lenker i saken.  

Lenketeknologien gjør at dybdeinformasjon på nett presenteres annerledes enn på papir. Der papiravisen skriver lengre artikler eller utvider sideantallet, presenteres dybdeinformasjon på nettet ved hjelp av lenker til flere artikler og mer informasjon. Det kan være tidligere artikler fra eget medium som danner bakgrunn forhistorien, eller deler av dybdeinformasjonen som presenteres i egen artikkel.  Men det kan like gjerne være lenker til eksterne nettsteder som journalisten mener er relevant for saken. En mer transparent journalistikk

Denne mangel på plassmangel tvinger fram en mer transparent journalistikk. Fordi vi kan publisere merinformasjon, forventes det også at vi gjør det. Fordi vi kan lenke videre til presis og relevant informasjon forventes det at vi gjør det. Vi kan publisere hele rapporten vi omtaler, videoopptaket med hele Røkke-intervjuet eller lenke til en artikkel fra en konkurrerende mediebedrift vi siterer.  Slik får leseren anledning til å kikke oss i kortene og selv gjøre seg opp en mening om journalisten gir en rimelig framstilling av saken. 

Igjen er det bloggerne og de sosiale mediene som viser vei. En blogg eller en artikkel uten lenker er en blindvei. Det hviler automatisk et skjær av mistanke over en blogger som ikke lenker: Hva har hun å skjule? Effekten forsterkes dersom journalisten ikke er tilgengelig for innspill og spørsmål fra leserne via e-post eller blogg.  En lukket journalist som verken tilgjengeliggjør materiale eller kommuniserer med sine lesere vil over tid miste sin troverdighet og relevans. Omvendt får den åpne journalisten leserne på sin side og drar nytte av innpill, korreksjoner og tips fra leseren. 

Flere og sterkere fortellerteknikker

Fra et fortellerteknisk perspektiv ligger styrken i nettjournalistikken i at redaksjonen kan bruke de teknikkene som er mest effektive for å få fram akkurat denne historien. Mens TV jo må bruke levende bilder i hele sin sendeflate, vil den bevisste nettjournalist kun bruke video der disse levende bildene tilfører historien ekekstra dimensjon. Mens plassmangelen i avis begrenser bildebruken til noen få enkeltbilder, gir nettet anledning til å bruke mange bilder, og å kombinere dem med lyd, video, grafikk etc. 

I tillegg til de nevnte fortellerteknikkene som hver for seg er kjent fra tradisjonell medievirksomhet, vokser det fram en rekke teknikker som er unike for digital formidling. Nettredaksjonene, min egen inkludert, har ikke vært flinke nok til å ta nettets muligheter i bruk. I alt for stor grad ”trykkes” innhold på nett i en form som til forveksling likner papiravis. Likevel ser vi daglig eksempler på hva som kan gjøres, og vi ser kimen til en type journalistikk som er uhyre effektiv og leservennlig. 

Journalistisk prosess, redigering og distribusjon blir ett

Til nå har mediene hatt kontroll på distribusjon av eget innhold. Avisen blir levert på døren eller kjøpes i kiosken, TV-stasjonene ligger på fast plass på TVen og programmene sendes på de tidene stasjonen bestemmer. Også nettavisene slik vi har kjent dem siden starten i 1995 har fungert slik at leseren aktivt oppsøker en nettadresse for å lese akkurat dette innholdet. 

Digital formidling endrer dette, og de siste årene har det vært en dramatisk utvikling i hvordan innhold når leserne. Mest iøynefallende er Googles posisjon som en (meget lønnsom) mellommann mellom produsentene og konsumentene av innhold. Via selskapets gode søkemotor og en rekke andre brukervennlige verktøy kontrollerer Google en stor del av trafikkmønsteret på nettet. Hvis vi ser bort fra de største nettavisene i Sverige og Norge, er de aller fleste av verdens nettaviser totalt avhengig av trafikk fra Google. VG Nett er i en særstilling. Kun tre prosent av trafikken til redaksjonelt innhold kommer fra Google. 

Mindre iøynefallende, men trolig med like stor betydning for innholdsdistribusjoni framtiden er nettets delingskultur. Et konkret eksempel: Journalist Kristine Löwe har en konto på mikrobloggtjenesten Twitter (@kristinelowe), hvor hun skriver små innlegg på maks 140 tegn. (Det er ikke mye, setningen foran denne er på 144 tegn og dermed for lang). Innleggene er typisk tips om artikler, blogger eller debatter om digital medieutvikling som hun mener andre interesserte vil ha nytte av.

Ofte går lenkene til eksterne innholdsprodusenter, men noen ganger også til innlegg Löwe selv har skrevet på sin egen blogg

I Twitter-meldingen skriver hun en kort forklarende setning etterfulgt av en klikkbar nettadresse. I skrivende stund er jeg en av 680 andre brukere som følger Kristine Löwe. Internett er stort, min tid er knapp og jeg er derfor avhengig at noen andre hjelper meg å finne det innholdet som er relevant for min jobb og mitt liv. Löwe er en av en knippe ”redaktører” jeg opplever gir meg dette. Hvordan vet jeg om hennes mikroblogg? Fordi andre mikrobloggere har lenket til og videresendt innlegg fra Löwe som de har funnet nyttig. Slik har jeg blitt oppmerksom på hennes navn og innhold, og jeg har funnet det nyttig å følge hennes innholdsstrøm. 

Journalisten blir et merkenavn

Löwe selv vil trolig kun bruke tid på dette så lenge hun selv opplever det som nyttig for egen virksomhet. Hun skaffer seg et nettverk som hjelper henne å holde seg oppdatert på eget fagområde, som hun kan kontakte ved behov, og som kontakter henne som journalist når de har noe relevant å berette.

En logisk følge av delingskulturen er at de journalistene og de mediene som makter å kommunisere og agere med leserne vil stå langt sterkere enn de som ikke gjør det. De mediene som er avskåret fra digitale relasjoner, for eksempel ved at de kun er til stede på papir eller kringkasting, vil over tid bli irrelevante. Det samme vil de mediene som er til stede på digitale plattformer men som velger å fortsette enetalen, og ikke delta i samtalen. Alle medier og journalister, også de analoge, må skaffe seg digitale relasjoner til omverden. Utfordringen for de som kun publiserer på papir eller velger å lukke sitt innhold inn bak betalingsmurer, er at de avskjærer seg selv fra den viktigste mekanismen i delingsøkonomien: Kun den som har noe å gi, får noe tilbake! 

Det ene, store, altoverskyggende spørsmål

Verden trenger journalistikk, og verden trenger en fri presse. Men om journalistikken konsumeres digitalt eller på papir er neppe viktig. I vår har det gått en debatt om kvalitetsjournalistikk. Debatten skygger for det som må være det sentrale, nemlig at nettet er den mest effektive bæreren av det journalistiske oppdrag: Å informere, holde vakt, rapportere, engasjere, underholde og skape samfunnsdebatt. 

Kritikerne av digital journalistikk gjør kardinalfeilen at de bedømmer den ut fra hva den har vært, ikke hva den er i ferd med å bli. Store deler av bransjen framholder enveiskommunikasjonen, vi forteller, dere leser, som en kvalitet. I virkeligheten har den i 400 år vært bransjens største svakhet. 

De største og flotteste seilskutene ble bygd etter at de motoriserte fartøyene var et faktum. Rederne gjorde mer av det de kunne fra før. På samme måte pågår det nå en medial trøstespising: Flere sider, flere bilag, flere seksjoner, flere kommentarer, større byline-bilder – enda mer enveiskommunikasjon. 

Den største trusselen mot journalistikken er kanskje at bransjen selv ikke har tatt inn over seg at paradigmeskiftet allerede har skjedd. Hvis vi selv insisterer på å fortsette å bygge seilskuter i tre, bygger noen andre motoriserte fartøyer i stål.  

Men kritikerne har rett på ett punkt. De journalistiske kraftsentrene ligger fortsatt i de ”gamle” mediene. Nettredaksjonene er fortsatt bedre på å følge nyhetsbildet enn å drive det. Selv om vi her i Norge har klart å lage lønnsom digital mediedrift, er det fortsatt for liten omsetning til å kunne kompensere for inntektssvikten i de tradisjonelle mediene. Selv om VG Nett nå har langt flere lesere enn papiravisen, har vi fortsatt ikke økonomi til å bære tilsvarende redaksjonelle satsinger som moderorganet. Journalistikk koster!

Det ene, store altoppslukende spørsmålet som bransjen nå må løse er derfor: Hvordan skal vi finansiere fremtidens journalistikk?

Flere artikler fra Redaktørforeningens årbok finner du her

Vurdert til: av 2569 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende