av Stian Eisenträger | november 20, 2009  

Jungelfeber i Kongo

Tre andre VG-journalister og jeg dro 500 kilometer fra Kisangani for å finne stedene der Tjostolv Moland og Joshua French hadde vært på flukt i mai. Dette bildet er tatt i naturreservatet i Epulu.

Tre andre VG-journalister og jeg dro 500 kilometer fra Kisangani for å finne stedene der Tjostolv Moland og Joshua French hadde vært på flukt i mai. Dette bildet er tatt i naturreservatet i Epulu. FOTO: KRISTIAN HELGESEN

VG Netts journalist Stian Eisenträger tilbrakte tre uker i Kongo i oktober for å rapportere om rettsprosessen mot de draps- og spiontiltalte nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French. Her forteller han om hvordan han opplevde å selv bli rammet av folkesykdommen malaria mens han var på jobb i Kongo.

STIAN EISENTRÄGER

Selv om man tar malariaprofylakse og gjør det man kan for ikke å bli stukket av myggen ved å bruke myggnett og myggspray, kan man bli stukket og smittet. FOTO: STIAN EISENTRÄGER

Hvert år blir mellom 300 og 500 millioner mennesker smittet med malaria. At jeg selv skulle bli del av denne statistikken i høst hadde jeg ikke ventet.

Etter å ha vært i Kongo i over to uker, var det ikke forbausende at magen til slutt måtte gi tapt, tirsdagen i den tredjen uke. Men situasjonen ble bare verre og verre utover kvelden, med kraftig diaré og etter hvert oppkast i tillegg. Rundt midnatt gikk kroppstemperaturen i været, samtidig som frostrier rev i kroppen.

Feberfantasiene var helt ville, jeg har aldri opplevd dem mer virkelige, der jeg lå og vred meg rundt i lakenet under myggnettet på rommet mitt. Deretter begynte svettetoktene. Etter å ha pendlet mellom sengen og toalettet gjennom hele natten, flatet jeg nokså utmattet ut på sengen utpå morgenkvisten.

Da jeg etter hvert begynte å våkne, verket musklene i ryggen og oppover i nakken og skuldrene. Et merkelig, kriblende indre trykk presset på innenfra hodet. ”Nå er det best å ringe hjem og si ifra at det ikke blir noen rapporter fra Kongo i dag”, tenkte jeg, og slo på tråden til redaksjonen i Norge. En Afrika-vant kollega kjente straks igjen symptomene, og sa at jeg måtte oppsøke sykehus om feberen vedvarte. Det gjorde den.

Onsdag kveld kjørte tolken og jeg ut til et lite privat sykehus i utkanten av Kisangani. Den rutinerte, vakthavende legen som tok meg i mot mistenkte straks malaria, men laboratoriet var stengt, så malariatesten måtte vi vente med til neste dag. I mellomtiden fikk jeg febernedsettende og et beroligende middel intravenøst, slik at denne natten skulle bli roligere enn den forrige.

Malariamedisinen Paluxin er et av de vanlige legemidlene som brukes for å bekjempe malaria hos smittede i Afrika sør for Sahara.

Malariamedisinen Paluxin er et av de vanlige legemidlene som brukes for å bekjempe malaria hos smittede i Afrika sør for Sahara. FOTO: STIAN EISENTRÄGER

Grytidlig torsdag morgen, før rettsmøtet, kjørte vi på nytt ut til den lille klinikken. Der ble det tatt blodprøve, og testen kunne etter en halvtimes tid påvise at jeg var smittet med malaria. Den kostbare, reseptbelagte malariamedisinen Malarone var ikke nok, selv om jeg hadde tatt medisinen som jeg skulle hver dag – i tillegg til at jeg hadde fulgt rådene om å dekke til kroppen, bruke myggmidler og sove under myggnetting.

”Medisiner og forebyggende tiltak kan aldri være 100 prosent effektive. Av og til kan man ha skikkelig uflaks, bli bitt av mygg og smittet med malaria”, sa den kongolesiske legen før hun ga meg en pakke med Paluxin, som i løpet av sju dager skulle ta knekken på parasittene som hadde inntatt blodsystemet mitt.

Legekonsultasjonen, malariatesten og –medisinen kostet meg 20 dollar – en latterlig lav sum for en pasient fra den vestlige verden. Verre er det imidlertid for de millioner av kongolesere som hvert år blir malariasyke. Landet har verdens nest laveste bruttososialprodukt per innbygger på estimerte 300 dollar, og det sier seg selv at den jevne kongoleser sannsynligvis ikke vil få behandling mot malaria om vedkommende blir syk.

STIAN EISENTRÄGER

Barn er spesielt utsatt for malaria, og de fleste av de 1-3 millioner mennesker som dør av malaria hvert år er afrikanske barn. FOTO: STIAN EISENTRÄGER

Hvert år dør anslagsvis oppimot tre millioner mennesker av malaria, de aller fleste barn i Afrika. Min egen, nokså kortvarige sykdomsopplevelse har bare gitt meg en liten smakebit på hvilken plage sykdommen er, og hvor forferdelig det må være å måtte gå med den i lengre tid – helt til man eventuelt dør.

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er det ikke bare menneskelige tap knyttet til malaria, men også betydelige økonomiske tap. I hardt rammede land går så mye som 40 prosent av de offentlige helseutgiftene til å behandle malaria, og økonomer mener det årlige bruttonasjonalproduktet i slike land blir redusert med over én prosent som følge av folkesykdommen.

At dette er tilfelle kan jeg godt forstå, for når man er rammet av malaria blir man totalt slått ut og arbeidsufør. Hadde jeg ikke fått medisiner til å dempe symptomene, ville jeg som eneste gjenværende norske journalist ikke vært i stand til å rapportere fra rettssalen den siste dagen jeg tilbrakte i Kisangani.

STIAN EISENTRÄGER

Joshua French var også syk med malaria da jeg var i Kisangani i oktober. På tidspunktet da dette bildet ble tatt, lå Tjostolv Moland på sykehus og leger fryktet han kunne ha fått hjernemalaria. FOTO: STIAN EISENTRÄGER

Vel hjemme i Norge oppsøkte jeg lege på nytt for å finne ut om de hadde gitt meg riktig behandling i Kongo. Vedkommende lege kunne berolige meg med følgende: ”Du har nok fått den beste behandlingen for malaria du kan få noe sted. Er det noe legene er eksperter på i den delen av verden, er det å behandle malaria”.

Stian Eisenträger
Journalist i VG Nett
stiane@vg.no

Les mer om malaria her:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det som irriterer meg er at første gangen jeg skulle reise til Sør Øst Asia så oppsøkte jeg de lokale helsemyndighetene for å søke råd om nettopp malaria vaksinering. Jeg hadde da surfet nettet og funnet ut at mitt reisemål var i risikosonen ifølge norsk helsevesen.
Da var det å følge sedvanlig prosedyre for å komme til lege i Norge. Hvilket er en prøvelse i tålmodighet.

Etter en evigvarende flytur etterfulgt av nok en evigvarende busstur så ankom jeg paradiset.
Bare for å bli fortalt at i dette distriktet var denne medisinen unødvendig.
Dette er en stund siden, – og jeg har vært på dette stedet 9 ganger i ettertid.
Jeg har blitt stukket av malaria mygg overalt på kroppen uten at myggen har forårsaket annet enn litt kløe.
I min omgangskrets der nede har jeg til dags dato ikke hørt om noen som har fått problemer med malaria.
Bevare meg vel, det kan skje meg når som helst. Men skulle det skje så har jeg erfart at det lokale helsevesen der nede går det norske en høy gang. Og til priser som er til å le av.

Etter å ha fått skrevet ut resepten på Malarone tabletter var det å oppsøke det lokale apotek for å anskaffe vidunder – medisinen. At jeg holdt på å gå på rygg da jeg fikk høre prisen ble i noen grad oppveid av at disse tablettene skulle berge livet mitt.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00